Stemmen til de stemmeløse, – Marcus Thrane 200 år

marcus thrane - ver 2.jpg

Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania 14.10.1817. Samme år som han ble født ble det avdekket at faren hadde underslått store summer hos Norges Bank. Faren unngikk fengsel, men denne hendelsen førte til et sosialt fall. Faren flyttet til Sverige, og moren måtte forsørge familien alene.

I 1840 tok Thrane artium og ble student, men avbrøt teologistudiene og utdannet seg i stedet til lærer. Han giftet seg med Maria Josephine Buch og flyttet med familien til Modum i 1847 hvor han etablerte privatskole.

I 1848 skjedde store ting ute i Europa. I februar gjorde pariserne opprør og avsatte kongen. De revolusjonære idéene spredte seg raskt, og liknende opprør fant sted i flere land. I Danmark ble kongen tvunget til å frasi seg enevoldsmakten samme året. Disse idéene nådde også ut til den unge nasjonen, Norge.

Thrane ble sterkt påvirket av hendelsene i Paris og ble spesielt inspirert av kampen for ytringsfrihet og allmenn stemmerett for menn. I april 1848 ble 250 arbeidere på Modum Blaafarveverk oppsagt, og Thrane måtte gi opp skolen sin. Opplevelsen av sosial nød og økonomiske vansker bidro til en radikalisering hos Thrane og han begynte å engasjere seg i en rekke spørsmål for de fattige i Norge. Møtet med den norske «arbeiderklassen», – som på denne tida for det meste besto av husmenn og jordarbeidere, – gjorde dypt inntrykk på den unge læreren.

Ytringsfriheten var nedfelt i Grunnloven, men stemmeretten var forbeholdt frie og uavhengige menn som eide jord og hadde en viss inntekt, dvs: embetsmenn og selveiende bønder. Arbeidsfolk, derimot, var ufrie og avhengig av arbeidsgiverne, det samme var husmennene i forhold til bøndene. Dermed var disse gruppene unntatt stemmerett.

Da verket på Modum la ned drifta flyttet han til Drammen og ble redaktør for avisa «Drammens Adresse». Thrane gikk i spissen for å organisere landsomfattende arbeiderforeninger. 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Han reiste rundt og agiterte for sosialismen og dannet foreninger over hele Østlandet, på Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet fikk Thrane-bevegelsen liten oppslutning og Nord-Norge lå utenfor bevegelsens virkeområde. På det meste hadde arbeiderforeningene over 30 000 medlemmer. Det var nesten like mange som stemte ved stortingsvalget i 1850 (36 770).

Våren 1850 skrev Thrane et bønnskrift/en petisjon til kong Oscar 1 med 10 reformønsker. Etter mønster av den engelske «chartismen» (I England ble det i årene 1838─39 samlet inn mer enn én million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, «The People’s Charter», folkets privilegiebrev.)

Hovedfienden var de som satt på Stortinget og vedtok lover som holdt arbeiderklassen nede. I følge historikeren Tore Pryser hadde Thrane større tiltro til en eneveldig kongemakt enn til Stortinget. Derfor ble petisjonen sendt til Kongen.

Kravene i petisjonen var:

  • Lavere tollsatser, spesielt korntoll
  • «Liggedagene» måtte gjeninnføres, slik at folk kunne handle direkte fra importskutene
  • Krav om utvidet handelsfrihet på bygdene
  • Tiltak mot brennevinsplagen
  • Forbedringer i allmueskolevesenet
  • Reformer i rettspleien (juryordningen)
  • Allmenn verneplikt (egentlig grunnlovsfestet allerede i 1814)
  • Allmenn stemmerett for menn

Kravene samlet 12 833 underskrifter og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone for ikke å provosere styresmaktene. Med unntak av stemmerettskravet var de ikke spesielt radikale. Likevel følte embetsstanden seg truet, og betraktet Thrane som farlig. Petisjonen ble overlevert stattholderen i mai 1850. I november samme år ble imidlertid kravene kontant avvist av kongen.

Dette skapte vondt blod og intern uenighet om bevegelsens videre linjevalg. Arendalitten Thomas Scheel Abildgaard utfordret Thrane og agiterte for at man burde søke samarbeid med den liberale opposisjonen mot den konservative regjeringen på Stortinget. Men etter kongens avslag fikk Thranebevegelsens program en mer sosialistisk profil, noe som særlig kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad og i foredrag Thrane holdt. Dette skremte en del medlemmer og en del bønder falt fra, fordi klassekamp-perspektivet ble mer understreket.

Historikeren Harald Berntsen mener at det var et program som var preget av særlig fransk førmarxistisk sosialisme og anarkisme, noe som passet godt til det førindustrielle nivået det norske samfunnet befant seg på. Pryser mener derimot at Thrane kan ha lest en svensk versjon av Karl Marx og Friedrich Engels’ «Det kommunistiske manifest» og at programmet bærer preg av det.

Thranebevegelsen drev et utstrakt opplysningsarbeid og opprettet også spare- og sykekasser. Blant de som frivillig deltok på de ikke-religiøse søndagsskolene var Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson

– Mens tilsvarende bevegelser i andre land på den tida hadde tilslutning fra arbeiderklassen i byene, ble de fleste medlemmene i thranittbevegelsen rekruttert fra bygdene. Det gjenspeilte det faktum at rundt 1850 var industrialiseringen i Norge knapt kommet i gang, skriver redaktør Braanen i Klassekampen 07.10.17

Pryser beskriver Thrane som kooperasjons- og agrarsosialist. Og det religiøs-moralske synet skilte han fra marxismen. For Thrane betydde sosialisme først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid. Det ville komme i stand når arbeiderne eide fabrikkene og verkstedene de arbeidet i, og bøndene den jordlappen de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles innkjøp av maskiner og salg av varer.

Denne enkle formen for forbruker­kooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771‑ 1858). Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.

Marcus Thrane var opptatt av å følge lovene og formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1849 hadde han advart mot å gjøre opptøyer:

«..Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! For, om vi ingen lærdom har, saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeider­foreninger for fremtiden..»

Bevegelsens store arbeidermøter ble kalt «Lilletinget». Det første tinget ble holdt i 1850. På tinget i 1851 gjorde thranittene et tvetydig vedtak som styresmaktene tolket som en oppfordring til revolusjon. Dét ble brukt som et påskudd for å stoppe bevegelsen og arrestere lederne.

Misnøyen med kongens avslag på arbeidernes krav og arrestasjonen av lederne Thrane og Abildgaard under «Lilletinget» førte til bråk og opptøyer flere steder i landet. I Levanger slapp massene fri en kjent agitator fra fengslet, det var også uro på sagbrukene i Sarpsborg og i Hønefoss. En revolusjonær stemning rådet i flere arbeiderforeninger. I Hønefoss svarte styresmaktene med å sette inn militære enheter mot ubevæpnede thranitter. Oppstanden ble slått ned. Ingen ble drept, men ca. 200 opprørere ble arrestert og idømt strenge straffer. Lederne ble straffet hardest. Thrane satt til sammen sju år i tukthus og botsfengsel. Høsten 1851 var Thranebevegelsen i realiteten slått ned.

Mens Thrane satt i fengsel, ble Arbeider-Foreningernes Blad redigert og utgitt av kona Maria Josephine. Dermed ble hun Norges første kvinnelige redaktør.

Da Thrane slapp ut av fengslet i 1858 så han at den gamle kampånden var borte og arbeiderne hadde forlatt foreningene. Han var en knekt mann. Etter at kona døde av tuberkulose emigrerte Thrane til USA. Der livnærte han seg blant annet som fotograf og som pressemann, frem til han døde i 30 april 1890. Det skulle gå over 30 år før tråden fra Thranebevegelsen ble tatt opp igjen, da Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal i 1887.

– Marcus Thrane var ingen forbryter. Han ble dømt for å kreve rettighetene som var nedfelt i grunnloven, sier historikeren og biografen Mona R.Ringvej.

Thranebevegelsen har dessverre ikke fått den plassen den fortjener i fortellingen om hvordan Norge ble et demokrati. Det minste vi kan gjøre er å hedre hans navn og hegne om de verdier han kjempet for. Det skulle ta mange tiår før Thrane fikk sin oppreisning. I 1949 fikk Gerhardsen-regjeringa hentet kisten med Thrane hjem fra USA. Thrane er gravlagt på Æreslunden i Vår Frelsers Gravlund i Oslo, ikke langt unna «åndsfellene» Ibsen og Bjørnson.

Advertisements

Bygge landet ?

Kunnskapsløftet skal fornyes. Undervisningen skal gi mer dybdelæring,  kompetansemålene skal reduseres og fagplanene skal fornyes.

IMG_3826

Udir har satt sammen kjerneelementgrupper som skal diskutere seg frem til hva som er kjernen i de ulike skolefagene,  – hva som er det viktigste elevene må lære for å kunne mestre og anvende faget. (Udir har opprettet en blogg: http://udirbeta.udir.no/ , hvor alle kan komme med innspill til fagfornyelsen)

Regjeringen har valgt å lytte til Ludvigsen-utvalget og vil styrke de praktiske og estetiske fagene. Bra! Næringslivet og fremtidens samfunn trenger en lang rekke kompetanser som dette fagområdet inneholder. Fra stadig flere aktører, både i skolen og i næringslivet, kommer det krav om slik styrking. Senest under konferansen «Skaperevne – betydningen av håndverk og design i fremtiden» 9. juni , uttalte NHO-sjef Kristin Skogen Lund at kunst- og håndverksfagene fortsatt er bærebjelken i industri-Norge.

De praktiske og estetiske fagene representerer mange innganger til elevenes læring og bidrar derfor i stor grad til tilpasset opplæring i en inkluderende skole og til elevenes skolemotivasjon.

De praktiske og estetiske fagene har stor betydning i utvikling av elevenes evne til kommunikasjon, samhandling, aktiv deltakelse og til skapende og utforskende virksomhet. Dessuten vil Norge mangle tusenvis av fagarbeidere i årene som kommer. En vesentlig inngang til å velge en praktisk yrkesvei går via faget Kunst og håndverk.

Det kan ikke forventes at elever velger praktiske og estetiske fag i videregående opplæring dersom de ikke får erfaring med fagene i grunnskolen. Dét får de ikke i tilstrekkelig grad i dag. For å bygge opp under elevenes håndverkskompetanse er arbeid i verksteder og spesialrom helt nødvendig. Det er i disse rommene man kan arbeide i full-formater, ta i bruk spesialverktøy og arbeide med varierte materialer.

Formålet med Kunst og håndverksfaget er tydelig på denne delen, men kompetansemålene  er for lite konkrete.

«..Praktisk skapende arbeid i verkstedene med å gi form til opplevelser og utvikle produkter står helt sentralt i faget. Dette arbeidet omfatter bruk av tradisjonelle og nyere materialer, redskaper og teknikker..» 

(Utdrag fra læreplanen: https://www.udir.no/kl06/KHV1-01/Hele/Formaal)

Etter en nærlesning av kompetansemålene  forplikter disse i svært liten grad skoleeier å utruste skolene med verksteder og spesialrom.

Etter 10.klasse er det definert 21 kompetansemål innen visuell kommunikasjon, design, kunst og arkitektur som elevene skal beherske. 14 av målene beskriver en form for praktisk arbeid, mens kun 2 kompetansemål krever noe annet enn  PC og tegneredskaper for å gjennomføres. Disse målene er :

  • lage funksjonelle bruksgjenstander og vurdere kvaliteten på eget håndverk
  • bygge og teste bærende konstruksjoner i ulike materialer

Sløydmaterialene tre og metall er ikke nevnt med et ord i kompetansemålene, heller ikke bruk av verktøy og teknikker knyttet til disse materialene. Digitale ferdigheter, derimot, er konkretisert i flere kompetansemål.

Det kan dermed synes som om læreplanen stiller større krav til mestring av digitale verktøy enn til mestring av verktøy i arbeid med fysiske materialer. Dette er en alvorlig svakhet ved læreplanen i et praktisk-estetisk fag og samsvarer dårlig med hverdagens og fremtidas behov. Signaler som har kommet fra fagmiljøer og politisk hold  er tydelig på at fagplanen må fornyes .

Det tar tid å utvikle seg til en dyktig håndverker. Derfor må grunnlaget legges og lærelysten fremmes på ungdomsskolen.

« …Praktisk handlingskompetanse er kompleks erfaringsbasert kunnskap, – kunnskap det tar tid å utvikle. For mange elever blir det et for stort sprang å fylle forventninger om å være hendt på yrkesfag når alt verktøy de har brukt så langt i livet er blyant, tastatur og saks …», skriver Eva Lutnæs i debattinnlegget Staten satser for smalt, i Bergens Tidende 24.01.15.

Gjennom fraværet av møtet med utstyrte verksteder og materialer, og slik kompetansemålene er formulert pr i dag, er det mange elever som ikke får anledning til å prøve ut om håndverksfag kan være et aktuellt yrkesvalg. Det er derfor på høy tid at læreplanen fornyes og kompetansemålene konkretiseres tydeligere.

Ny overordnet del i Kunnskapsløftet skal bidra til bedre sammenheng mellom de ulike delene av læreplanverket. Når den vedtas må ambisjonene for de praktiske og estetiske fagene styrkes. Det er derfor nødvendig med et utvidet kunnskaps- og læringssyn som legger større vekt på kognitive kompetanser. Det innebærer å inkludere og fremheve de praktiske  og kunstneriske ferdighetene.

De praktiske og estetiske fagene er under stort press i skolen. Dette har bl.a. sammenheng med at fagene ikke inngår i nasjonale eller internasjonale kompetansemålinger og får dermed ikke den oppmerksomheten som fag med slike kompetansemålinger får. Det er dessverre slik også i skolen at «når noe kastes lys på, havner noe annet i skyggen», og det betyr nedprioritering i trange skolebudsjetter.

Håndverks-dimensjonen i Kunst og håndverksfaget må få en mer fremtredende og forpliktende plass i opplæringen. Hvis ikke, vil håndverksfagene gå en sakte død i møte. Søkningen til yrkesfag i videregående opplæring er skremmende lav som den er. Vi har ikke råd til å miste talenter som har potensiale til å bli dyktige håndverkere. Vi kan heller ikke basere oss på at det kun er arbeidsinnvandrere fra Baltikum som skal bygge landet for fremtida. Det er uverdig og historieløst.

De 5 grunnleggende ferdighetene ligger fast og vil videreføres ved denne fagrevisjonen. Dette må skje på måter som ivaretar fagenes egenart. Jeg hadde gjerne sett at visuell-praktisk-estetiske ferdigheter ble integrert som en 6. grunnleggende ferdighet, eller som fagovergripende kompetanse, i læreplanen. Da hadde vi inkludert «hele mennesket».

«Blandt alle Lande»

Ukjent kunstner - Torvslaget 1829 (4)

17.mai forløp nokså upåaktet hen de første åra av unionen med svenskene. Men etter hvert fikk dagen økende tilslutning som nasjonalt symbol. I 1828 forbød kongen enhver form for feiring av 17. mai-grunnloven. Året etter, i 1829, ble kavaleriet satt inn mot feststemte mennesker som hadde samlet seg på Stortorvet i Christiania for å feire dagen.

Kampen for å få 17. mai som nasjonaldag blusset opp for alvor og Henrik Wergeland stod i første rekke. Etter stort press ga kongen etter, og i 1836 ble 17. mai innstiftet som Norges nasjonaldag. Wergeland jobbet aktivt hele sitt liv for å spre kunnskap om Grunnloven og de rettigheter og muligheter den innebar for folket.

Den danske presten, salmedikteren og folkeopplyseren Nikolai Fredrik Severin Grundtvigs tanker fikk stor betydning for nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Et av hans store prosjekter var å reformere skolevesenet. For å gjenskape den norrøne folkeånden, grunnlagt på egen nasjonalitet, måtte skolen endres, mente Grundtvig. Han ville innføre en «naturlig og fri skole», folkehøgskolen, som et motstykke til den akademiske latin-puggeskolen. Elevene skulle lære både av, om og for livet. De skulle både bli dyktigere i sitt daglige arbeid og deltakere i det demokratiske fellesskapet, som var i ferd med å vokse frem. I Danmark ble den første folkehøgskolen etablert i 1844 og hang sammen med kampen for en fri forfatning. Grundtvigs tanker fikk stort gjennomslag også i Norge. Den første folkehøgskolen her til lands ble åpnet i 1864 på Sagatun ved Hamar.

1840-tallet var nasjonalromantikken og bondesvermeriets tiår, mens det i Europa skjedde dramatiske ting. I februar 1848 gjorde pariserne opprør og avsatte kongen. Etter kort tid oppstod splittelse mellom de borgerlige radikalerne og sosialistene. For arbeiderne og håndverkerne var ikke det viktigste spørsmålet blitt løst ved reformer: muligheten for arbeid og inntekt. I juni grep de til våpen for å fremme sine interesser. Men reaksjonen slo grusomt tilbake og knuste revolusjonen.

De revolusjonære idéene spredte seg raskt, og liknende opprør fant sted i flere land. I Danmark ble kongen tvunget til å frasi seg enevoldsmakten samme året, slik at landet kunne styres av en folkevalgt forsamling. Til forskjell fra i Frankrike skjedde dette uten blodsutgytelser. Disse idéene nådde også ut til den unge nasjonen, Norge. Den radikale læreren og overklassesønnen Marcus Thrane ble sterkt påvirket av hendelsene i Paris. Han gikk i spissen for å kreve store samfunnsendringer som ville bedre de fattiges kår og dannet arbeiderforeninger landet rundt. Bevegelsen fikk et voldsomt oppsving fra 1850. Hovedfienden var de som satt på Stortinget og vedtok lover som holdt arbeiderklassen nede. Thrane hadde ingen tiltro til Stortinget før alle hadde fått stemmerett. Thranebevegelsens framvekst voldte stor bekymring hos overklassen. De fattige kunne komme til å gjøre opprør og true hele samfunnsordenen.

Med Wergelands død i 1845 ble minnene fra 1814 vekket til live. Hans tanker om det moderne samfunn, dets organisering og idé fikk fornyet kraft hos unge lærere. Deriblant Ole Vig, en begavet husmannssønn fra Stjørdal. Vig var «seminarist» ved Klæbu seminarium utenfor Trondheim 1841-43.  Hans første lærerpost var som huslærer hos sognepresten i Åfjord. Der fikk han tilgang til et rikholdig bibliotek og opplevde en «intellektuell oppvåkning», han forlot sin haugianske barnelærdom og ble en svoren grundtvigianer.

Thranes virksomhet bekymret også Vig. Han mente at Thranes opprørske idéer og tanker var samfunnsnedbrytende. Vig mante til respekt for det folkevalgte parlamentet, som få andre land hadde innført. Vig var reformist og gjorde seg til talsmann for «opplysning fremfor opprør».

Ti-årsfesten for opprettelsen av lærerseminaret i Klæbu i 1849 ble starten på det første organiserte foreningsarbeidet blant lærere. Arbeidsgiveransvaret lå hos herredsstyrene, men ansvaret for skolen måtte «løftes opp» på et nasjonalt nivå. Lærernes elendige lønns- og arbeidsforhold holdt dyktige mennesker borte fra læreryrket, ikke ulikt dagens situasjon … De kommende årene ble det dannet lærerforeninger rundt om i hele landet.

Lærersakens menn var få og motstanden var stor. Skolelærerforeningen i Romsdal prosti leverte en rekke innspill til «Lov om Allmueskolevæsenet på Landet». Foreningen kritiserte mangel på faste grenser for skoleårets lengde. To måneders årlig skolegang var ikke nok, mente lærerne. Slik skolen var lagt opp ble barna offer for alle andre forhold, som måtte går foran. Reaksjonene på lærernes innspill lot ikke vente på seg. Prost Christian Bernstorff Bødtker, som hadde utarbeidet utkastet til ny lov, mente at lærerne måtte forstå at det var visse andre ting i livet enn skolegang de måtte ta hensyn til. Under vår- og høstonna på gårdene kunne ingen skole avholdes, for da måtte alle ta del i arbeidet, store som små. Og under klippfisk-sesongen på Nordvestlandet, var det behov for mange små hender i arbeid. Da måtte også skolegangen vike plassen. Skoleplikta irriterte og læreren ble sett på som en plageånd som representerte en inntektssvikt.

Prost Bødtker mente også at lærerne måtte være glade for å komme seg ut av skolestua, og å få tid til å dyrke jorda til eget livsopphold (!). Han fant ingen grunn til å «fengsle» lærerne inne i skolestua gjennom å utvide skoleåret. Et omstridt tema den dag i dag, men med omvendt fortegn og argumentasjon.

I 1851 ble det nedsatt en komité som skulle vurdere husmannsvesenets stilling og rolle. Det var viktig å få til forbedringer som fikk husmennene og arbeiderne vekk fra radikalismen. Den la også vekt på økt opplysning, dette ville forhindre at de lavere klasser ble villedet av uansvarlige agitatorer. Samme år ble Selskapet for Folkeopplysningens fremme stiftet. Gjennom bladet «Folkevennen» skulle de lavere lag av folket opplyses og gjøres til «gagns mennesker». Ole Vig ble innsatt som redaktør.          « …Han blir profilen fra underklassen som skal etablere kontakten med sine standsbrødre og vise dem veien ut av fattigdommen, fortelle dem at den går gjennom hardt arbeid og innsats, snarere enn rop om rettferdighet, …», skriver forfatteren Arild Bye, i biografien Folkevennen Ole Vig, s 120.

Et nasjonalt språk og et utbygd skolevesen var viktige virkemidler i nasjonsbyggingen. I 1860 forelå en ny skolelov. Hovedmannen bak, Hartvig Nissen, mente at skoleverket var et av de mektigste instrumenter for sikkerhet, ro og økonomisk velvære. Skolen skulle forhindre fordervelige rystelser av samfunnsordenen. Lærerne hadde derfor en viktig og betrodd oppgave, som dog ikke ble verdsatt godt nok.

I løpet av et kort liv satte Vig spor etter seg. Han ble bare 33 år. Han gikk i spissen for organisering av lærerne, talte og skrev om lærersaken, og kjempet utrettelig for en felles folkeskole for by- og landsungdom. Vig var også dikter, skribent og forfatter og skrev bl.a teksten til fedrelandssangen «Blandt alle Lande».

Det kan kanskje innvendes at Vig, tross gode hensikter, ble et nyttig redskap for overklassen i sin tid som redaktør for det paternalistiske prosjektet «Folkevennen». Men dét sverter ikke hans ettermæle. Utdanningsforbundet i Oslo legger ned krans på Ole Vigs grav på Vår Frelsers gravlund hver 17.mai, for å hedre hans pedagogiske pionerånd og innsats.

Lærerne har gått i spissen for barnetogene på 17.mai siden det første toget ble avholdt i Oslo i 1870. Når vi til onsdag nok en gang feirer dagen bør vi også holde det internasjonale perspektivet høyt. Det er nok av stemmer der ute som har forskrudde meninger om nasjonale verdier anno 2017. Disse skal vi overdøve.

Lønnstakere i alle land, foren dere !

håndtrykk 21.juli 2015 kunngjorde statsminister Erna Solberg stolt at endringene i Arbeidsmiljøloven som ville «gjøre det lettere å komme inn i arbeidslivet», endelig trådte i kraft.

Den alvorligste lovendringene som ble innført var utvilsomt den som ga arbeidsgiver generell adgang til midlertidig ansettelse. Bestemmelsen innebærer at arbeidsgiver kan ansette midlertidig for en periode på inntil tolv måneder. Grensen for når man er å anse som fast ansatt etter midlertidige ansettelser er også endret. Det gis muligheter for avtale om lengre daglig og ukentlig arbeidstid, utvidede grenser for overtid og arbeid på flere søndager på rad etter avtale.

Regjeringen skryter av at den «ruster Norge for fremtiden», men fremtidsutsiktene for arbeidstakere er heller dystre. Arbeidstakeres rettigheter og stillingsvern svekkes og arbeidsledigheten stiger.

Mer enn noen gang er det derfor viktig å være fagorganisert. Siden 1980 er andelen fagorganiserte i OECD-landene halvert. I et kriserammet Europa er ansattes rettigheter satt under et kraftig press. Lønnsnedslag og masseoppsigelser er framstilt som nødvendige krisetiltak for å berge økonomien. Konkurranseutsetting, angrep på forhandlingsretten og kollektive lønns- og arbeidstidsavtaler, samt svekket stillingsvern. Slike angrep har fagforeningene ikke klart å slå tilbake, og de har dessverre tapt på flere skanser.

En fagforenings styrke hviler på medlemmenes lojalitet, engasjement og kampvilje, men bevisstheten omkring dette er blitt vesentlig redusert. Selv om fagforeningene er blitt presset på defensiven, er det naivt å tro at man står sterkere alene. Det kan bli mer kostbart å stå utenfor. Det er kun samhold som gir styrke. Også i Norge er andelen fagorganiserte nedadgående. Lav organisasjonsgrad svekker fagbevegelsen og trepartssamarbeidet. Dette er urovekkende og er en trussel mot velferdssamfunnet. I byggebransjen har  organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år. I denne perioden har lønnsforskjellene mellom arbeidere økt, og en større del av verdiskapingen har havnet i lomma på bedriftseierne. En utfordring her hjemme er at svekkelsen av fagbevegelsen har kommet lengst i de gruppene som kan hevdes å trenge det mest. Rundt åtte av ti offentlige ansatte er organiserte, mot bare fire av ti i privat sektor.

På tross av mye godt arbeid i forbundene, har det vist seg vanskelig å organisere særlig arbeidsinnvandrere. Noe av årsaken til dette ligger i den økende oppsplittingen av norsk arbeidsliv i både A-, B- og C-lag. En innleid arbeider som må basere seg på gjentatte midlertidige ansettelser, eller som er «fast ansatt uten garantilønn» (også kalt 0-prosentkontrakter), har en svært begrenset mulighet til å hevde sin rett.

Kreative selskapsstrukturer blir benyttet til å frata de ansatte makt og innflytelse. (Vi har Norwegian-streiken i 2015 ennå friskt i minne) Regjeringa framholder, på tross av de vedtatte endringene i arbeidsmiljøloven, at fast ansettelse fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men den nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er. Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser. I et stadig mer brutalisert samfunn er det derfor ingen gode grunner for ikke å fagorganisere seg. Alt annet tjener kapitalkreftene.

Endringene i Arbeidsmiljøloven fra 2015 som gir rom for midlertidige tilsettinger må reverseres. Derfor må vi sørge for et nytt flertall på Tinget til høsten.

# Stopp store klasser !

Utdanningsforbundet har satt i gang en større kampanje mot store klasser og for nasjonale minimumskrav til lærertetthet på skolenivå. Både Elevorganisasjonen og Foreldreutvalget for grunnopplæringen støtter kampanjen og hovedkravet om at » Ingen elever er like – men alle lærer best når de blir sett». Og at «Store klasser gir mindre læring»

Tirsdag 31.01 var det stortingshøring på representantforslag om økt lærertetthet og maksgrense for gjennomsnittlig gruppestørrelse på skolenivå.

– Ulike flertall på Stortinget har i løpet av de siste årene bevilget ca. 4,3 milliarder kroner til å øke lærertettheten i grunnskolen, spesielt på småskoletrinnet. Det er mye penger. Og vi regner med at Stortinget derfor mener det er viktig at lærerne ikke må ha ansvar for flere elever i undervisningen enn at de har rimelig sjans til å gjøre en god jobb. Problemet er at på tross av ulike måter å overføre mer penger for å øke lærertettheten, har lærertettheten i grunnskolen vært omtrent konstant i den samme perioden, sa Utdanningsforbundets leder Steffen Handal til politikerne i KUF-komitéen.

En minstenorm for hvor mange elever det kan være per lærerårsverk på en skole er en forutsetning for at det skal være mulig å gi alle elever et likeverdig tilbud. For spesialundervisning og særskilt språkundervisning hjemler loven særskilte rettigheter. Med færre elever i de ordinære undervisningsgruppene vil behovet for kostnadskrevende spesialundervisning utvilsomt reduseres.

Tidligere var det lovfestet et klassedelingstall på maks 28 elever i klassen. I 1985 ble lovteksten til § 8-2 i Opplæringsloven endret til: Elevane kan delast i grupper etter behov. Gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg .

Da loven ble endret ble det presisert fra Stortinget at lovendringen ikke skulle være et sparetiltak og at klassedelingstallet fortsatt skulle ligge til grunn som minstestandard for ressurstildeling. Men kommuneøkonomien har blitt strammere og strammere med åra og gruppestørrelsen har dessverre blitt mindre og mindre «pedagogisk forsvarlig», – den har mao: økt.

KrF og SV har levert hvert sitt representantforslag til Stortinget om å innføre en maksimalgrense på en gjennomsnittlig gruppestørrelse per lærer i grunnskolen, og at dette skal gjelde på skolenivå. De to partiene foreslår henholdsvis 16 og 15 elever i småskolen, og 24 og 20 elever på 5.- 10. trinn. Det er viktig å merke seg « på skolenivå».

Lovfesting er nødvendig, ettersom øremerking av midler til økt lærertetthet så langt ikke har fungert etter hensikten.

Arbeiderpartiet presentert nylig sitt forslag til partiprogram (2017-2021) som skal vedtas på partiets landsmøte i april. Ap vil «Ansette flere lærere i skolen, blant annet ved å innføre en norm på kommunenivå for lærertetthet for de yngste elevene.»

På spørsmål om hvorfor Ap ikke vil innføre en norm for hele grunnskolen og hva Ap legger i begrepet «på kommunenivå» fikk jeg til svar :

– Dette er en del av vår reform for tidlig innsats i barnehagen og skolen for å sørge for at flere elever fullfører skolen. Å kunne skrive, regne og lese godt er helt grunnleggende for å lykkes i utdanning og arbeidsliv. Da må innsatsen settes inn mye tidligere. Vi mener det er best knyttet opp mot den enkelte kommune fordi det handler om helheten og gir kommunen mulighet til å prioritere lærerne til enkeltskoler etter behov.

Tor Anders Råbu, UDF Vest-Agder, kommenterte Aps forslag slik: – Arbeiderpartiet hadde norm for lærertetthet i begge regjeringserklæringene til Stoltenberg-regjeringene, men brøt løftene sine begge gangene. Uten et forpliktende landsmøtevedtak om lærertetthet på skolenivå er dette null verd.

 

En norm på kommunenivå vil kunne føre til at mange kommuner nødvendigvis vil ha små klasser på sine små skoler, men kan likevel ha kjempestore klasser på store skoler i mer sentrale deler av kommunen. Dette er en aktuell problemstilling i svært mange kommuner, og det problemet blir neppe mindre dersom kommuner blir slått sammen.

Argumentet om lokalt handlingsrom er egentlig en gigantisk ansvarsfraskrivelse, og et slikt vedtak vil i praksis være verdiløst. Det lokale handlingsrommet vil i praksis være en lokal frihet til å drive med uforsvarlig store klassestørrelser.

Her må Ap vise langt mer politisk handlekraft dersom partiet skal fremstå som et troverdig skoleparti og regjeringsalternativ ved Stortingsvalget til høsten. Krf og SV har tydeligvis skjønt hva det betyr.

Forslaget til minstenorm for lærertetthet fra Krf og SV fikk ikke flertall da KUF-komiteen ferdigbehandlet saken og avga innstilling 14.02. https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2016-2017/inns-201617-183s.pdf  Men drakampen er ikke over ennå, saken avgjøres i Stortinget 23.02. Det er lov å håpe at flertallet tar til vettet.

– Når vi hadde råd til en garantert lærertetthet for over 30 år siden, må vi i alle fall ha råd til å unne norsk skole og norske elever det i dag, sa Handal til politikerne under stortingshøringen. Tiltredes.

 

Farvel til kjøttet

karneval-oslo-1984-2

Karneval og fastelavnsfester er uttrykk for den sosiale rytmen som fantes i førindustrielle samfunn. Disse festlighetene var nøye knyttet til årstider, avlinger og fruktbarhet, til religiøse høytider og til markeringen av menneskets overgang fra barn til voksen. I den kristne tradisjonen innledes den 40 dager lange fasten før påske på askeonsdag, som i år faller på 1.mars.

Karnevalets opprinnelse

Ordet karneval settes normalt i forbindelse med det italienske «carne vale», – farvel til kjøttet, med henvisning til den kristne fasteperiodes forbud mot spising av kjøtt og et aktivt kjønnsliv. I dagene førut ble det festet og fråtset, kroppslige nytelser var tillatt og samfunnets normer ble opphevet. Karnevalet var mao. en avskjedsfest med det syndige liv.

Den andre tolkningen knyttes til det latinske «carrus navalis», – som betyr skipsvogn, en blomstersmykket båt, som ble trukket gjennom Romas gater under romernes vårfest, – Lupercalia. Det var opptog i gatene, overflod av mat og drikke, utagerende festing og det var lov å overskride grenser.

Det finnes kilder på at det fantes lignende festligheter i Mesopotamia allerede for 5000 år siden. Her beskrives en fem dager lang fest hvor samfunnet snus på hodet. Tjenerne gir ordrer til sine herrer, en fange tar kongens plass og setter seg på tronen, spiser kongens mat, sover med kongens kvinner, for så å bli pisket og henrettet på slutten av den femte dagen. Tradisjonen med slike løsslupne fester ble ført videre til Egypt og Babylonia og spredte seg videre til hele Middelhavsområdet og nordover i Europa.

Karneval og kirken

Den romersk-katolske kirken gjorde flere forsøk på å forby karnevalsfestene, ikke minst på grunn av kaoset de fremprovoserte. Det var ikke lett, fordi prester ofte selv deltok i festene. Men på 1400-tallet begynte kirken å lage en kristen ramme rundt karnevalet.  I stedet for å undertrykke de folkelige festene adopterte kirken de hedenske ritualene og ga dem et kristent innhold. De hedenske skikkene ble dermed tatt i bruk av kirken i avviklingen av fasten.

Masker har historisk stått sentralt i teatertradisjonen og for de fleste er nok masker forbundet med karneval.  I middelalderens Europa ble masker benyttet i mysteriespill for å framstille allegoriske figurer og vesener som djevler, demoner eller de syv dødssynder. I løpet av renessansen utviklet maskerader seg til hoffunderholdning for adelen. Tanken om liv og død gjenspeilte maskenes opprinnelige betydning. For å minnes de døde, kledde folk seg i hvitt og dekket ansiktet med en maske. Denne tradisjonen lever fortsatt under karnevalet i Venezia.

En av karnevalstradisjonene fra middelalderen var innlemmelsen av ungdommen i voksensamfunnet,  – særlig de snart gifteklare unge mennene. Disse fikk noen dager hvert år lov til å foreta sine siste sprell før de trådte inn i den ansvarlige familiefars rolle. Den tradisjonelle russefeiringen er en avlegger av denne skikken.

Karnevalet hadde en viktig sosial og politisk funksjon. Det var anledning til å fremme samfunnskritikk og satire. Dette fungerte som ventiler for oppdemmet aggresjon og opprørsvilje hos massene. Narren og gjøgleren hadde en fremtredende rolle i å fordrive sosiale onder. Makthaverne hadde imidlertid full kontroll og samfunnsordenen bestod uendret etter at festlighetene var over.

 Det europeiske karnevalet

Karnevalet fikk fra middelalderen av fotfeste i flere europeiske land, og har i ulikt omfang eksistert sammenhengende i flere hundre år i italienske, franske og tyske byer.

Mens man I Norden innskrenket seg til ei ukes fastelavn, begynte karnevalsperioden i Italia allerede i slutten av desember og fortsatte med stigende kraft frem til fasten. Etter reformasjonen forsvant karnevalet fra flere av de protestantiske landene. I Norden bevarte man de såkalte fastelavnsopptogene, og fastelavn fikk i en vis utstrekning samme betydning for folk nord for Alpene, som karnevalet fikk for sør-europeerne.

Karneval i Sør-Amerika

Portugiserne tok med seg den sør-europeiske tradisjonen med maskeradeball og opptog til «kronkolonien» Brasil på begynnelsen av 1800-tallet. Dette slo an i Rio og etterhvert ble sambaen, med røtter i den svarte befolkningen, knyttet stadig tettere til feiringen. Dette utviklet seg til det karnevalet vi kjenner i dag, som regnes som verdens største.

Storslagne karneval arrangeres i flere byer i Brasil og i flere land på det amerikanske kontinentet, bl.a på Trinidad i Karibia og i New Orleans i USA.

Karnevalet i Rio, som arrangeres 24.- 28.februar, har blitt et kommersialisert arrangement som har mistet mye av sin religiøse betydning og det har blitt storbutikk for reiselivsbransjen. Arrangørene har måttet tåle kritikk fordi paradene har blitt et skue for de rike, mens folket, som står bak det hele, blir ekskludert.

Inngangsbillettene til paradene på arenaen Sambodrom under karnevalshelga er rådyre og langt utenfor rekkevidde for folk i slummen. Men det arrangeres i tillegg hundrevis av åpne gatefester, der alle kan kle seg ut og være med på moroa gratis.

Sambaskolene i Rio har alltid tatt opp historiske eller dagsaktuelle temaer i sangene sine. Karnevalet har også til en viss grad blitt politisert. Konflikten mellom bønder og indianere i Amazonas har inntatt årets karneval. Teksten i sambaskolen Imperatriz’ sang «Xingu – skriket som kommer fra skogen» hyller indianernes historie og kultur og deres kamp for jord og rettigheter. Samtidig kritiserer teksten vannkraftverket Belo Monte som ødelegger skogen og forurenser elvene. Kvegoppdrettere føler seg krenket, og har gått ut offentlig og fordømt sambaen og sambaskolen (Et misforstått farvel til kjøttet?)

De siste tiårene har stadig flere sambaskoler blitt sponset. Ikke for å fremme samfunnskritikk, men for å fremme næringsinteresser. I 2007 sponset til og med norske klippfiskprodusenter og Eksportrådet (nettopp) Imperatriz-skolen for å lage en parade rundt Norge og norsk klippfisk.

Karneval i Norge

På begynnelsen av 1980-tallet fikk gatekarnevalene et visst oppsving i de nordiske landene. I Oslo var sambaen løs i 4 år, fra 1983 – 1986, med opptog og gatefester og ti-tusenvis av deltagere. Men pga av mye fyll og bråk døde arrangementet ut.  I 2014 ble karnevalet vekket til live av Oslo Sambaskole, men i et langt mer nøkternt (og edruelig) omfang enn på 80-tallet.

Karneval har fått et visst fotfeste i det flerkulturelle Norge og den protestantiske nøkternheten har blitt tøyd noe opp. Man kan risikere å se nordmenn uttrykke glede og spontanitet i parader og opptog på offentlige plasser, uten blygsel og skam, – selv i edru tilstand.

Sørlendingene har også latt seg beruse av karnevalsbølgen. Det har vært tilløp til sydlandsk stemning også i Arendal, senest under Vinterfestivalen og «Tour Pub-til-pub» -stafetten, et arrangement for sportslig anlagte med et sterkt utkledningsbehov og et ønske om å være konge for en dag. Karneval og utkledningsfester har blitt faste innslag på flere barneskoler i fylket vårt. Også menigheter i Den norske kirke inviterer til noe så ukristelig (?) som karneval.

I Norge var det ifølge Gulatingsloven forbudt å spise kjøtt på fastedagene, og de som forbrøt seg mot det ble bøtelagt. Med reformasjonen ble den obligatoriske fasten opphevet, men dette førte ikke til store endringer i folks fasteskikker. Til det var vanene for godt innarbeidet gjennom flere hundre år.

På «feit-tirsdag», 28.februar, står saltkjøtt og kålrotstappe på menyen hos kronikøren, på ekte trøndersk vis.  Dagen etter blir det av med maske, og på med «sekk og aske». Og det er bare 40 dager til vi kan skrelle appelsin og spise Kvikk-Lunsj. De som gir blaffen i fasten kan ta seg en bolle…

 

«At drekka jol»

NOR Åsgårdsreien, ENG The wild Hunt of Odin

Julehøytida nærmer seg og en oppfrisking av viktige juletradisjoner fra hedensk og kristen tid er kanskje på sin plass?

Jul er et fellesnordisk navn på den opprinnelige hedenske feiringen av vintersolverv. Festen ble holdt til ære for solas gjenkomst og at det gikk mot lysere tider.  Folk kom sammen og brygget øl som skulle drikkes til minne om gudene. Øldrikkingen til gudenes ære ville fremme årsvekst og fred.

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i denne julefesten er Haraldskvedet, etter hirdskalden Torbjørn Hornklove rundt år 900. Der skriver han om «at drekka jol».

Julas gud bar navnet Jolne, og det var Odin. Dette navnet finner vi i et skaldekvad som Jolna sumbl. Det betyr Odins rus (-drikk). Øldrikkinga ga menneskene mot til å henvende seg til gudene. Det skulle skje i rus, for da kom man nærmere gudene.

På gamle, førkristne primstaver var jula og julefeiringa avbildet med et drikkehorn eller en øltønne. Tjuende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde. Denne dagen var primstaven merket med en feiekost og et oppnedvendt drikkehorn, – jula skulle feies ut og juleølet skulle være drukket opp.

Med kristendommen ble øldrikkingen «kristnet». Allerede i de eldste utgavene av Gulatings- og Frostatingsloven ble det påbudt å brygge øl til jul. Og brygget man ikke juleøl tre år på rad, hadde man forspilt gård og grunn til konge og biskop.

Ølet skulle signes og drikkes til takk fra Kristus og Jomfru Maria. Denne minnedrikkingen var altså ikke noe brudd med hedensk skikk. Begrepet «at drekka jol» var det faste uttrykket for julefeiring til langt ut på 1500-tallet.

Klare retningslinjer for julefeiringen kom til Norden med kristendommen. I tre uker før jul og i de tretten juledagene skulle det ikke holdes bryllup. Det skulle være stans i alle søksmål, og det skulle gis personlig trygghet for dem som var forfulgt. Ukene før jul skulle være fastetid. I denne perioden skulle julefreden gjelde overalt. Tidspunktet for julaften, dvs. Jesu fødselsdag, ble fastsatt til 25. desember.

Vintersolverv finner sted 22. desember. Det er årets korteste dag. På denne dagens skulle ikke noe arbeid foretas. Man måtte heller ikke bake denne dagen, for da festet kakene seg på takkene som ble stilt på skrå i peisen. Juleølet måtte være ferdig før denne datoen, ellers kom solvervet i.  Ingen måtte sitte med føttene i peisen mens ølet gjæret, for da ble det dovent på denne dagen.

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Åsgårdsreia. Ordet betyr «det farlige følget». Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på fresende, svarte hester. De kunne rasere husene, spise all julematen og drikke opp juleølet. I Åsgårdsreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte. Som vern mot gjengangerne ble det malt et svart kors over inngangsdøra og på øltønnene, og det ble lagt stål i kornet.

Kirken forklarte denne ferden med at dette var mennesker som var i en mellomtilstand før de fikk den endelige dommen. Men mange av de døde som «gikk igjen», var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse «gikk igjen». Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og så lå man selv på gulvet.

En lignende ferd som Åsgårdsreia var Lussireia. Den hellige Lucia fra Syrakus i Italia led martyrdøden i år 310. Under keiser Diokletian ble hun forsøkt tvunget til å frasi seg sin tro ved å stå i en ring av ild. 13.desember feires minnedagen om henne. Opprinnelsen til Luciadagen var feiringen av vintersolverv. Først etter reformasjonen dukket denne helgen-skikkelsen opp hos oss og i vårt naboland Sverige, men da under den mer folkelige betegnelsen «Lussi».  Hun ble merkelig nok oppfattet som en del av mørkemaktene, muligens ble hun forbundet med djevelen Lucifers navn.

Natta til 13. desember ble regnet som årets lengste og mørkeste, i følge den julianske kalenderen. Den ble kalt Lussi langnatt.  Selv om den julianske kalenderen ble erstattet av den gregorianske, beholdt man altså luciafeiringen 13. desember.  Innen den tid måtte alle juleforberedelsene være unnagjort og Lussi straffet dem som hadde forsømt sine plikter. Og stakkars den som ikke holdt seg innendørs etter mørkets frembrudd, den natta Lussi og følget hennes var ute og herjet.  Åsgårdsreia og Lussireia er eksempler på at overtroa var sterk blant folk lenge etter at kristendommen var innført.

Opphavsmannen til julenissen er den katolske biskopen Nikolas som levde i Lilleasia omkring år 300. Sankt Nikolas var opprinnelig barnas vernehelgen, men var også helgen for sjømenn, bakere og jurister. Dyrkingen av ham startet for alvor på 800-tallet. Senere smeltet dette sammen med den kristne julefeiringen. Reformasjonen satte en stopper for helgendyrkingen, men legendene om Sankt Nikolas levde godt i flere europeiske land. Nederlandske emigranter brakte historiene til Amerika, – til Nieuw Amsterdam, – senere New York. Der forandret navnet hans seg fra Sankt Nikolas, eller Sinterklaas, til Santa Claus. På norsk fikk denne gavmilde skikkelsen navnet nisse. Nisse er kjælenavn for Nils, og Nils er en forkorting av Nicolaus.  6.desember feires Nilsmesse til minne om biskopen fra Lykia. I Nederland og i Belgia markeres dagen med et opptog der Sinterklaas og hjelperen Zwarte Piet, en mørkhudet frigitt slave, kommer med gaver til alle snille katolske barn.

I Norge hadde man en rekke små vesener som i skumringen ruslet rundt på tun og åker og i fjøs og stall. De het tunkall, haugebonde, tomtegubbe, fjøskall, tuftekall, gardvord, og de hørte til de underjordiskes slekter. Man holdt seg inne med dem og satte ut mat til dem ved solvervstid. Da Nikolas-tradisjonen omsider kom til Norge, i begynnelsen av 1800- årene, ble denne figuren assosiert med de småfolkene man hadde fra før, og tunkallen ble gjort om til nisse. Dermed ble det nissen som skulle ha julegrøt..

Gaver ved solvervstid kan føres tilbake til romertida for et par tusen år siden. Tradisjonen eksisterte altså lenge før Sankt Nikolas´ tid. Romerske stormenn ga sine tjenere påskjønnelse for godt arbeid i året som var gått. Her i Norge vet vi fra sagaene at Eirik Jarl på 1000-tallet gav sine folk «jolagjof», slik skikken var ved utenlandske hoff.

Når den katolske kirken dyrker skikken med at Sankt Nikolas skulle være gavegiveren, så er det et av mange bevis på at kirken raskt gikk inn i eldre skikker og adopterte dem.  Men når vi ser på gavenes egentlige hensikt, å være vennskapssymbol, så trenger vi ikke noen biskop til å overbringe dem.  De er fra meg til deg.

Nissen har med åra blitt en kommersialisert figur som har solgt sin sjel til storkapitalen. Han har inntatt kjøpesentrene og drikker Coca-Cola. Dét har han gjort i USA siden 1931, og nisser verden rundt elsker visstnok denne leskedrikken. Man bør kanskje sette ut en iskald cola til grøten på julaften, i stedet for juleøl, i håp om årsvekst og fred?

God jul!

Samfunnsfag, bærekraft og medborgerskap

 

I disse dager er det ett år siden FNs generalforsamling vedtok bærekraftsmålene. Disse 17 målene er universelle og utgjør en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Alle land er forpliktet til å lage en nasjonal handlingsplan som skal sikre at målene blir fulgt opp.

Under FNs høynivåforum i New York 18. – 20. juli presenterte statsminister Erna Solberg den norske handlingsplanen. Regjeringen vil ha fokus på bærekraftig forbruk og produksjon, helse og utdanning, likestilling, sysselsetting og migrasjon. Den vil prioritere god kvalitet i utdanningen, iverksette tiltak for å hindre «dropout» i videregående skole, og skaffe skoleplasser og arbeid til all ungdom. Regjeringens pågående læreplanreform må derfor sees i sammenheng med denne handlingsplanen.

I Kunnskapsløftet er det samfunnsfaget som tar opp i seg de fleste verdiene FN fremhever. Faget skal bl.a fremme likestilling, grunnleggende menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse. Derfor har faget en viktig plass i skolen. Men samfunnsfaget får for lite politisk oppmerksomhet, og sliter med manglende satsing og interesse fra myndighetenes side. Den gis heller til norsk, engelsk og matematikk, fag som de siste årene har vært prioriterte satsningsområder fra politikernes side. Dette er viktige fag, men når noe kastes lys på, faller samtidig noe annet i skyggen. Et av de tapende fagene er nettopp samfunnsfag.

Faget er heller ikke lenger obligatorisk (!) ved lærerutdanningene, men består som valgfag og frivillig fordypning for studentene. Da blir det tilfeldig hvor mye samfunnsforståelse nyutdannede lærere har når de begynner sin yrkeskarriere. For å ivareta Norges forpliktelser i forhold til bærekraftsmålene må samfunnsfaget gjenreises, både i lærerutdanningen og i skolen. Dét må bety en styrking av de kompetansene faget skal ivareta i læreplanen og utvikle hos elevene.

Stortingsmeldinga om fremtidens skole vektlegger humanistiske fag og verdier og et bredt kunnskapssyn. Men det er lite konkret nytt å lese om regjeringens planer for samfunnsfaget, foruten at departementet vurderer et navnebytte (!) «..Departementet arbeider for tiden med en stortingsmelding om humaniora. Et sentralt mål i den forbindelse er å tydeliggjøre de humanistiske fagenes plass i skolen, herunder historie…». Det er bra, også med hensyn til skolefagene musikk, krle, kunst & håndverk og språkfagene.

Det er viktig med en grundig og kritisk gjennomgang av humanioras betydning. Dét kan bidra til nytenkning og å synliggjøre de humanistiske fagenes rolle i samfunnsutviklingen og i verdiskapingen. Stadig flere yrker krever kritisk tenkning, evne til samarbeid, evne til kommunikasjon og forståelse for kulturelle forskjeller.

Debatten er i gang. I 2014 utkom rapporten «Hva skal vi med humanoria?» Den handler i forsvinnende liten grad om skolen, sier skoleforsker Merethe Roos ved Høgskolen i Sør-Øst Norge. I en kronikk i Klassekampen 15/9 refser hun elitismen som råder i humanoria. Hun mener at humanvitenskapene må sterkere inn i norske klasserom. Med Kunnskapsløftet ble humanistisk kunnskap satt i et overgripende system. – Gjennom fokuset på grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og muntlighet, driver skolen opplæring av elevene innenfor erkehumanistiske fagdisipliner, sier hun.

Skoleforsker Svein Sjøberg ved UiO mener Roos tar feil på et viktig punkt. – Det er feil å bruke Kunnskapsløftets kompetansebeskrivelser og nasjonale prøver som argument for at humaniora kan bli styrket. OECD-dokumentet, som Kunnskapsløftet bygger på, er faktisk grunnlaget for PISA-undersøkelsen. Og dét dreier seg slett ikke om humanoria, men om visse sider ved fag som OECD sine eksperter mener er viktig, for at 15-åringer skal kunne forberedes til å bidra til økonomisk vekst i en fri global markedsøkonomi.

Regjeringen foreslår at undervisning om bærekraftig utvikling skal prioriteres som et av tre flerfaglige temaer. Det er løfterikt. Det er i samspillet mellom realfag, samfunnsfag og praktisk-estetiske fag at elevene får mulighet til å forstå og engasjere seg i de globale utfordringene som bærekraftsmålene konkretiserer. Men da trenger vi lærere som kan forklare fattigdomsproblematikken og konfliktene i Midtøsten, årsakene til terrorangrepene i Frankrike og «Brexit» i Storbritannia, – som kan reflektere sammen med elevene om hvordan velferdssamfunnet og arbeidslivet fungerer og endres, – som kan diskutere miljøutfordringene og mulige løsninger på dem, og ikke minst lærere som kan diskutere rasisme og hatprat med elevene.

Utdanning har de siste ti årene blitt sett i lys av en sterk nytte-tenking. Politikernes «målehysteri» har, som nevnt, dreid oppmerksomheten mot ferdighetsfag som norsk, engelsk, matematikk og naturfag. Men det må bli slutt på å gi enkelte fag forrang. Fagene må likestilles, i allmenndanningens navn. Gjennom PISA og nasjonale tester har elevenes prestasjoner blitt redusert til score. Resultatene har dessverre blitt (mis-)brukt i rangering mellom land og skoler, i en slags «best in test» -konkurranse, som i begrenset grad har kommet den enkelte elev til gode. Tall og statistikk fra slike tester har ukritisk og selektivt blitt tatt i bruk for å legitimere ulike politiske læringssyn.

OECD, som står bak PISA-testene, har en markedsliberal agenda, som ikke er forenlig med formålsparagrafen i Opplæringsloven. Derfor bør OECD som premissleverandør for norsk skole opphøre. Nasjonale læreplaner og skolepolitikken må få et større verdiperspektiv og utformes mer i samsvar med FNs arbeid for fred, gjensidig respekt og miljøhensyn. Dét har Norge forpliktet seg til. Den kortsiktige nytte- og målbarhetstenkningen må erstattes av et mer helhetlig, langsiktig læringssyn.

Hvordan står det til med samfunnskunnskapene hos norske ungdomsskoleelever?
I 2009 deltok 6.000 elever fra 8. og 9. trinn fra 130 ungdomsskoler i en internasjonal demokratiundersøkelse. Blant 37 deltakerland scoret norske elever svært høyt. Daværende kunnskapsminister Halvorsen roste lærerne for det gode resultatet. – Vi kan være stolte av at vi har en skole der elevene opplever et åpent klasseromsklima med gode relasjoner mellom lærer og elev, sa hun. En tilsvarende studie ble igangsatt i vår, blant ca 6000 9.klassinger ved 148 skoler. Formålet med 2016-studien er å gi et bilde av ungdomsskoleelevers demokratiske beredskap og vilje til å delta i samfunnet som engasjerte medborgere. International Association for the Evaluation of Educational Achievement står bak studien. I løpet av høsten 2017 foreligger en rapport basert på den internasjonale studien, og våren 2018 en hovedrapport fra de nasjonale analysene. Hvis norske elever scorer like høyt på demokratiforståelse i 2016-studien, noe det er ingen grunn til å tvile på, så er det ikke takket være tre års blå-blå skolepolitikk, men fabelaktige lærere som har trosset overstyring og vært sitt samfunnsmandat bevisst. Kanskje det vanker røde roser til lærerne neste høst?

Global Education Monitoring Report (2016) slår fast at vi ikke vil nå bærekraftsmål nummer 4, som skal sikre alle barn og unge kvalitetsutdanning, før i 2084. Det er over 50 år for sent! – Rapporten peker på at vi må se kritisk på utdanningssystemene slik at vi ikke ender opp med utdanning som kun sikrer økonomisk utvikling, men en utdanning som også skaper en bærekraftig utvikling, skriver Marianne Mathisen i FN-sambandet. Tiltredes.

Trass nedslående fremtidsutsikter er det bra at regjeringen har vært tidlig ute med en handlingsplan for «Agenda 2030». Vi trenger politikere som er bevisst våre internasjonale forpliktelser, men vi trenger også politikere som skjønner betydningen av god samfunnsfagundervisning og hvilke grep som må tas når faget skal fornyes. Skolens gamle ideal om å utdanne «gagns menneske» gjelder fortsatt. Mer enn noen gang.

Stortinget skal behandle meldinga om fremtidens skole 11.oktober. Politikerne bør da tenke i et større tidsperspektiv enn til neste valg. Lærerstemmene teller, og de er ikke få.

Fremtidens skole vedtas ikke, den skapes.

 

Fremtidensskole_forside_kap.11

I år skal læreplanen for Kunnskapsløftet fornyes, etter at Stortinget har behandlet Stortingsmelding 28 (2015–2016) «Fag – Fordypning – Forståelse».  Intensjonen er at fagene skal gi elevene mer dybdelæring og bedre forståelse. Fagene skal slankes og kompetansemålene skal reduseres. Men fagene er allerede på god vei til å bli oppløst. I løpet av det siste tiåret er fagenes innhold og rolle blitt svekket på bekostning av et overdrevent fokus på målbare ferdigheter som lesing, skriving og regning, tilpasset PISA-testenes normsystem.

Kunnskapsløftets sentrale formål var/er å løfte elevenes kunnskaper, og en implisitt målsetting var/er å redusere sosiale forskjeller i karakterer. NOVA-rapporten «For store forventninger? Kunnskapsløftet og ulikhetene i grunnskolekarakterer» (7/2012) konkluderte med at Kunnskapsløftet (K-06) i løpet av dets fem første virkeår ikke hadde bidratt til å redusere sosiale forskjeller. Læreplanen hadde skapt større sosial ulikhet i skolekarakterer. Dette kunne skyldes flere årsaker, men forskerne bak rapporten så ikke bort ifra at de ambisiøse læreplanene som ble innført var best tilpasset forutsetningene til elever fra hjem med de største utdanningsressursene. Sosioøkonomisk bakgrunn spiller altså fortsatt en vesentlig rolle for barn og unges muligheter i den norske skolen.

I Stortingsmeldinga er målstyring et hovedprinsipp. Dét gir grunn til å frykte at oppløsningen av fag vil fortsette og at fokuset på testing av ferdigheter vi forsterkes. Det betyr at flere elever ville falle ut, og at sosiale ulikheter i den norske skolen vil øke. Dessverre. Skolens brede dannelsesoppdrag skal få en tydeligere plass i skolehverdagen. Men det kan synes som om det primære mål ikke lenger er gode allmennkunnskaper, i tråd med humanistisk tradisjon. Det tyder mer på at dannelsesidealet er det målstyrte mennesket, mer i tråd med OECDs logikk.

I 2013 nedsatte Stoltenberg-regjeringen et offentlig utvalg (Ludvigsen-utvalget) som skulle vurdere grunnopplæringens fag opp mot krav til kompetanse i et framtidig samfunns- og arbeidsliv. Hovedinnstillingen forelå i fjor. NOU 2015: 8 «Fremtidens skole», beskriver et bredt kompetansebegrep. Elevene må utvikle både faglige og fagovergripende kompetanser, som å lære, kommunisere, samarbeide, delta, utforske og skape. Innstillingen ble sendt ut på høring til ulike faginstanser og dannet grunnlaget for stortingsmeldinga som politikerne nå skal behandle i løpet av høsten.

I Kunnskapsløftet (K-06) er entreprenørskap omtalt eksplisitt i læreplanene for Samfunnsfag, Kunst og håndverk, Mat og helse, Utdanningsvalg og Valgfaget Produksjon av varer og tjenester. Internasjonalt snakkes det for tiden om «21st century skills», ferdigheter som er svært viktige i dagens kunnskapssamfunn og i utformingen av fremtidas informasjonssamfunn. Stikkord er kreativitet, kommunikasjon, samarbeid, kritisk tenkning, media- og informasjonskompetanse, problemløsning, innovasjon og entreprenørskap.

For at fagfornyelsen skal være takt med tiden, – aller helst ligge i forkant av utviklingen, bør disse ferdighetene få en mer sentral og tydelig plass i opplæringen; langt tydeligere enn hva som kan leses ut av stortingsmeldinga. Den presiserer at kritisk tenkning og problemløsning er viktig i skolefagene, og at evne til innovasjon, nyskaping og entreprenørskap er viktig for samfunns- og arbeidslivet. – Bra! Men hvordan disse sentrale ferdighetene (eller kompetansene) skal ivaretas og styrkes, er heller uklart.

«Entreprenørskap» er nevnt kun 2 (!) ganger i meldinga, under punkt 4: Fagfornyelse. Dét er skuffende. Man burde forventet av en regjering som berømmer og tilrettelegger for privat initiativ og nyskaping, hadde viet entreprenørskap større plass i (en stortingsmelding om) fremtidens skole.

Det er fortsatt slik at «opplæringen skal kvalifisere for produktiv innsats i dagens næringsliv, og gi grunnlag for senere i livet å kunne gå inn i yrker som ennå ikke er skapt», slik det er formulert i læreplanens generelle del.  Men for å nå dette målet, – å ruste ungdommene for framtidas yrkesliv, med raske endringer og skiftende krav, må de kreative ferdighetene få en større plass i undervisningen og i opplæringen. Kreative prosesser er av stor betydning. De er ikke alltid målbare, og blir ofte nedprioritert. Det er det målbare som vinner terreng og gir uttelling (på vitnemålet), dessverre. Regjeringen signaliserer en altfor passiv holdning til de nevnte kreative ferdighetene.

I stortingsmeldinga foreslår departementet tverrfaglige tilnærminger til temaer som demokrati, medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring. Det låter bra og bærer bud om rom for varierte arbeidsformer og tilnærmingsmåter. Kanskje (den utskjelte) tema- og prosjektundervisningen (i L-97) får sin renessanse?

Opplæringen i temaet Bærekraftig utvikling skal i tråd med formålsparagrafen bidra til at elevene lærer å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Ny teknologi og etisk refleksjon knyttet til teknologiutviklingen vil stå sentralt.  Dette lar seg absolutt høre. Teknologi er hyppig omtalt under punktet Fagfornyelse, men ikke foreslått opprettet som nytt obligatorisk fag.  I 2003, derimot, foreslo Kvalitetsutvalget (som skulle vurdere innhold, kvalitet og organisering av grunnopplæringen) å opprette «Teknologi og design» som et eget fag på ungdomstrinnet. Hensikten var å styrke realfagene, – etter svake resultater på TIMMS- og PISA-tester. Matematikk skulle vise sin nytte som redskapsfag og Kunst & håndverk skulle bidra med det praktisk-estetiske aspektet ved design. Men i stedet besluttet Utdannings- og forskningsdepartementet i 2004 å legge teknologi og design inn under de ordinære fagene.  Med K-06 ble det innført som et flerfaglig emne, fordelt mellom naturfag, matematikk og kunst &håndverk og valgfagene Teknologi i praksis og Design og redesign.

Regjeringen har (dels) valgt å lytte til Ludvigsen-utvalget: De praktiske og estetiske fagene må styrkes. – Bra! Arbeidslivet (og fremtidens samfunn) trenger en lang rekke kompetanser som dette fagområdet inneholder. Det påpekes at det ikke kan forventes at elever velger praktiske og estetiske fag i videregående opplæring dersom de ikke får erfaring med fagene i grunnskolen. Regjeringen erkjenner at Kunst & håndverk er blitt altfor teoretisert med K-06. For å styrke den håndverksmessige delen av faget vil regjeringen utrede om faget kan styrkes ved å dele det i to på ungdomstrinnet. Det skal vurderes å utvikle en egen læreplan i håndverksfag og en egen læreplan for kunstfag, – der elevene må velge en av fordypningene. «Håndverksfag» skal bidra til rekruttering til alle de yrkesfaglige studieretningene. Elevene får ikke håndverkstrening hjemme lenger. Derfor er dette en del av skolens samfunnsoppdrag. Som en konsekvens at dette forventes det at undervisnings-timetallet samtidig økes. Imidlertid er faren ved en deling av faget Kunst &håndverk i to ulike disipliner at de sosiale forskjellene kan forsterkes, ved at elever med svake karakterer (som ofte kommer fra ressurssvake hjem) velger håndverksfag, mens «åndseliten» velger kunstfag.

«…Vurderingsordningen i fag har effekt på opplæringen, og erfaring tilsier at eksamen i et fag kan bidra til å styrke prioriteringen av faget…», skriver regjeringen i stortingsmeldinga. Den vil derfor vurdere å innføre lokalt gitt muntlig (!) eksamen etter 10. trinn også for de praktiske og estetiske fagene, på linje med øvrige trekkfag. I arbeidet med fornyelsen av fagene skal det nedsettes læreplangrupper sammensatt av lærere med praktisk erfaring fra skolen og andre med faglig og fagdidaktisk kompetanse. Når politikerne skal behandle stortingsmeldingen til høsten, og eventuellt vedta nye vurderingsformer, bør de lytte til disse faggruppene, også til lærerne i den danske folkeskolen som har gjort forsøk med avgangsprøve i praktiske fag. Noe annet enn en praktisk prøve vil være meningsløst.

I følge tall fra Kunnskapsdepartementet har over halvparten av lærerne som underviser i Kunst & håndverk i grunnskolen mindre enn 30 studiepoeng i faget. Ønsket om og behovet for kompetanseheving er stort. Men for studieåret 2016/17 fikk kun 9 av 57 søkere (!) ja fra sine skoleeiere (jfr. Institutt for estetiske fag, HiOA) Det er nedslående tall og harmonerer dårlig med innholdet i Stortingsmelding 28. Kunst & håndverk har fortsatt lav status  hos en rekke skoleeiere. Så lenge det ikke er samsvar mellom nasjonale ambisjoner og lokale prioriteringer vil kommunene heller prioritere kompetanseheving i norsk, engelsk og matematikk. Det er disse fagene man blir sammenlignet på ved nasjonale prøver. Det er fortsatt det målbare som teller. Dessverre.

Politikerne bør også ha dette i mente når de «vedtar» fremtidens skole.