Idrett og politikk i TV-ruta

Smith og Carlos

I 1968 fylte jeg 10 år, fjernsynet var i ferd med å erobre de tusen hjem og verden kom inn i stua hos folk. En ny æra ble innledet, – på godt og vondt.

 

For oss «58-ere» var ikke året preget av mye opprør og internasjonal solidaritet, men «frihet, likhet og brorskap» stod sterkt i kameratflokken og i oppvekstmiljøet i min trønderske hjemby. En medvirkende årsak til dét var nok nøkternheten, begrenset materiell luksus, små sosiale forskjeller og godt samhold. Vi var for unge til å forstå at det fantes en brutal verden der ute.

Med økt velstand og økt kjøpekraft kom det makeløse fjernsynsapparatet i hus hos flere og flere på slutten av 60-tallet.

Før dette «vidunderet» kom på plass i leiligheten vår i firemannsboligen dro jeg hver lørdags ettermiddag på besøk hos et eldre ektepar i nabolaget som hadde investert i framtida og anskaffet seg TV-apparat, for å se favorittprogrammet Falkeklubben og følge Ivanhoe på nye eventyr.

Familiens drøm var egen TV. Men det var en relativt kostbar anskaffelse. Etter å ha vært i tenkeboksen en god stund tok min far endelig beslutningen. Ut bar det med det store radioskapet og inn kom et Phillips-apparat i brunt tre. Elektrikeren monterte antenne på taket og en såkalt «avtalings-boks» på selve TV-en. For å nedbetale kjøpet og i hele tatt å kunne se TV måtte man putte kronestykker på «bøssa». En nokså aparte innretning, som kunne ligne på en jukebox (?), med den forskjell at man ikke kunne velge program selv. For å unngå krise og svart skjerm midt i en spennende Detektime måtte man ha en god slump kronestykker tilgjengelig.

Etter ca ett års tid var TV-en nedbetalt og vi kunne se på statskanalen så mye vi ville, uten frykt for svart skjerm. Men ikke sjeldent ble sendingene avbrutt med meldingen «Vi beklager teknisk feil». TV-tid for oss barna var begrenset frem til Dagsrevyen, som den gang begynte klokka halv åtte.

Sommerens store bevigenhet for sportsinteresserte var Sommer-OL i Mexico City. Med TV-en i hus var alt klappet og klart. Husreglene for TV-titting ble myket noe opp og eldstesønn fikk lov å se på OL-sendingene, som ofte gikk seint på kveld, pga den store tidsforskjellen mellom kontinentene. Tidssoner og tidsforskjeller var noe helt nytt for en geografi-interessert pjokk, TV-en var jammen en folkeopplyser på flere måter ….

Lekene startet riktignok ikke før 12.oktober. Det autoritære regimet ville vise frem «det nye Mexico» ved bygging av flere kostbare idrettsanlegg. 10 dager før åpningen hadde tusenvis av mennesker samlet seg på et torv i hovedstaden for å protestere og kreve demokrati. Presidenten beordret politiet om å åpne ild mot demonstrantene. Massakren etterlot over 200 døde mennesker. Denne brutale handlingen nådde aldri nyhetsredaksjonene og ble aldri vist på TV. Regimet hadde full kontroll over mediene.

Hjemme i stua satt vi klistret til skjermen og fulgte den ene spennende øvelsen etter den andre og heiet på norske utøvere, uvitende om udåden som hadde funnet sted.

Jeg så forgjeves etter vår lokale sykkelhelt, Knut Knutsen fra Levanger, men det var først under München-OL fire år senere at han deltok og tok gull i velodromen.

På en av de store prestisjeøvelsene tok den amerikanske sprinteren Tommie Smith gull på 200 meter og satte ny verdensrekord og landsmannen John Carlos kom på tredjeplass.

Med denne seieren fikk idretten nok en gang vist seg å være en ideell arena for å markere et politisk budskap. Det utnyttet de amerikanske medaljevinnerne til fulle. Bildene fra premieutdelingen har for ettertida blitt ikoniske.

To svarte amerikanske friidrettsutøvere står på seierspallen, uten sko, men med svarte sokker (for å demostrere svart fattigdom), svarte hansker og knyttede never i «Black Power»-hilsen, til støtte for afro-amerikanernes borgerrettigheter, mens nasjonalsangen ble avspilt.

Alle tre medaljevinnerne bærer emblemet til Olympic Project for Human Rights, også sølvvinneren, australske Peter Norman, i sympati med de svartes kamp. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Publikum buet og rastistiske kommentarer haglet.

Den internasjonale olympiske komitéens president, Avery Brundage, mente at Smith og Carlos hadde brutt «Den olympiske ånd» ved å blande sport og politikk, og han ville utvise dem fra lekene. Den amerikanske olympiske komitéen protesterte, men måtte gi etter da Brundage truet med å suspendere hele det amerikanske OL-laget.

Brundages reaksjon settes i et dårlig lys når samme mann, i 1936, som president for USAs olympiske komité, ikke hadde noen innvendinger mot at utøverne gjorde nazihilsen til Føreren under Sommer-OL i Berlin. Det ble ansett som en høflig gest.

Ved hjemkomsten mottok de tre idrettsutøverne trusler på livet, også den hvite australske sølvvinneren. Karrierene deres fikk en brå slutt og de fikk økonomiske og sosiale problemer.

Den politiske markeringen til Smith og Carlos ble stemplet som “uamerikansk” og “upatriotisk”. Time Magazine latterliggjorde den og lagde et ordspill over det olympiske mottoet «Raskere, høyere, sterkere»; – slik at det lød: «Sintere, slemmere, styggere». En omskrivning som oste av rasisme, men som samtidlig styrket de svartes kampvilje.

De levende bildene fra denne opptredenen på idrettsarenaen i Mexico City og historien bak, gjorde inntrykk, selv på en 10-åring.

Med TV-ens inntreden ble mye av idyllen brutt, og det var ikke fritt for at vi ble påvirket av hendelsene der ute. Det brutale drapet på Martin Luther King jr., som talte for borgerrettigheter og likestilling, og Ku-Klux-Klans innbitte motstand mot Civil Rigths Act og trakassering av svarte i Sørstatene sjokkerte og utfordret vår rettferdighetssans.

Hvilket Amerika var det som åpenbarte seg! Glansbildet slo store sprekker.

Da jeg startet i første klasse i 1965 var hverdagen og skolen skjermet for verdens elendighet. Undervisningen var nokså traus og autoritær. Lærerne gikk i dress og lærerinnene i skjørt og bluse . Og man tiltalte dem selvfølgelig med etternavn.

Vi kjente ikke til noe annet system og grunnlaget for protest var ikke tilstede. Vi var lydige, stort sett, møtte på skolen, 6 dager i uka de første årene, gjorde lekser og stilte ikke så mange spørsmål om rett og galt i verden.

Venner som var noen år eldre og hadde begynt på ungdomsskolen, noen også på gymnaset, var blitt kraftig radikalisert av nyhetene fra det store utland vi fikk servert i TV-ruta. Og opprøret og protestene som fant sted på lærestedene i Paris og i Prahas gater ga gjenklang også ut i provinsen her hjemme. Om vi ikke klarte å skape en bedre verden, så lærte vi i hvertfall å ikke tåle den urett som ikke rammet oss selv, og at menneskerettighetene er ukrenkelige.

Om ikke lenge «blåses» et nytt stort idrettsarrangement i gang, Fotball-VM i Russland.

Da er det nok mange som blir sittende klistret til TV-skjermen den måneden mesterskapet varer. Til forskjell fra i 1968 kan vi i dag skifte kanaler, og som avveksling fra kampene kan vi dra på eventyr med Ivanhoe, kanskje til Gardariket?

Det skal ikke utelukkes at vi blir vitner til politiske markeringer på fotballarenaene. Og vi husker godt myndighetenes brutale reaksjoner mot demonstrasjoner og regnbueflagg under Sotsji-OL.

Putins Russland er ikke noe eventyrland hvor «fair play» står særlig sterkt utenfor banen. Vi får håpe at det sportslige vil stå i sentrum og at respekten for menneskerettighetene får råde. I fravær av våre egne helter på gressmatta får vi heie på våre norrøne brødre fra sagaøya i vest, når fløyta går. – Ugh!

 

Reklamer

Kulturarv og skolemiljø

Hulform med naturlig topp - i morelltre -foto Torfinn Thune NIlsen
Hulform i morell-tre. Dreier: Vidar Iversen. Fotograf: Torfinn Thune Nilsen

Flere håndverksfag er i ferd med å forsvinne. Skolen har et stort ansvar for å ivareta kulturarven.

Kunnskapsløftet er under fornying. I fjor høst vedtok Stortinget ny Overordnet del av læreplanen. Den utdyper verdigrunnlaget i Opplæringslovens formålsparagraf og de overordnede prinsippene for grunnopplæringen i norsk skole.

Formålet med opplæring er at den bl.a skal «bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon».

Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap.

Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal satsing som skal bidra til at elever i skolen får møte profesjonell kunst og kultur innen fagfeltene kulturarv, litteratur, musikk, film, visuell kunst og scenekunst.

DKS i Aust-Agder har satt sammen et fabelaktig og variert program for inneværende skoleår.

Elevene på ungdomstrinnet på Stinta skole har vært så heldige å ta del i dette kulturtilbudet. De har vært på teater på Kilden i Kristiansand og hatt «laftekurs» på egen skole.

Teaterforestillingen «Anne Franks søsken» tok utgangspunkt i fremmedfrykten, fordommene og den såkalte trusselen mot vår egen kultur som har oppstått i kjølvannet av den store flyktningestrømmen til Europa. Forestillingen brakte de hatske ytringene fra kommentarfeltene opp på scenen, og teaterstykkets tittel ga klare hentydninger om at historien lett kan gjenta seg, hvis vi mister menneskeverdet av syne.

Det andre kulturtilbudet slo et slag for tradisjonshåndverket og varmet hjertet til en gammel sløydlærer fra Blaker.

Vi fikk besøk av Johanne Cecilie Fiane Hortemo fra Setesdalsmuseet. Hun brakte med seg byggesett der elevene fikk øve seg på å lafte i småskala og bruke spesialverktøy til å bearbeide fullskala furustokker til lafte-emner. 9.klassingene gikk løs på utfordringene med stor iver.

I tråd med relevante kompetansemål i Samfunnsfag og Kunst og håndverk fikk elevene erfaringer med hvordan gjøre seg nytte av naturgrunnlaget, de fikk drøftet premissene for bærekraftig utvikling og hvordan klima, kultur og samfunnsforhold påvirker bygningers konstruksjon. Dette var skapende læring, med god sammenheng mellom teoretisk og kroppsbåren kunnskap.

Arbeidsøkta ble avsluttet med refleksjoner over håndverkets betydning i fortida og samtida.

Det luktet sløydsal på hele skolen tirsdag 23.januar. Heldigvis er salen i bruk ellers i året også, men altfor lite.

Stinta skole stod ferdig oppført for 60 år siden. Da jeg ble ansatt ved skolen i 1992 var formingsavdelinga intakt, men sørgelig nedslitt. Men vi drev klassisk sløydundervisning med opplæring i tradisjonshåndverk i stor skala. (Ikke helt i samsvar med gjeldende læreplan, akkurat…) Vi sanket og skar til emner for sveiping av øskjer og tiner, vi sanket bjørkerøtter til tægersøm, vi sinket, tappet og slisset, vi spikket knivskaft, sydde slirer, hamret, støpte og loddet i metall.

Slåball var svært populært i gymmen og i friminuttene tidligere og mangt et balltre ble dreid på sløyden. Kanskje noe betenkelig og uansvarlig å tillate elevene å lage slagvåpen (?), men alt for å ivareta tradisjonshåndverket og fremme interessen for trearbeidsfag.

Det er lett å bli nostalgisk og mimre om fortida. Men tidene forandrer seg og skolen må tilpasse seg.

Skolen ble totalrenovert i 2004 og ombygd til en såkalt mer tidsriktig læringsarena. Men dessverre, sløydsalens areal ble halvert og de populære, dog noe plasskrevende, dreiebenkene forsvant ut.  Muligheten for å ivareta kulturarv og danning ble dermed vesentlig svekket.

Nye fagplaner skal utarbeides og tas i bruk om to år. Kunst og håndverksfaget er tilbake på rett spor og skal bli mer praktisk rettet. Håndverksdimensjonen i faget har vært forsømt. Det er lov å håpe at den får en mer fremtredende og forpliktende plass i opplæringen.

I Aust-Agder finnes 1/5 av landets registrerte tømmerhus fra middelalderen, alle i Setesdal. I 2015 ble Risør kåret til landets kulturkommune. Denne nasjonale skatten og denne levende kulturen forplikter. Byggeskikk, håndverkstradisjoner, kunst og design burde ha en sentral plass i lokale læreplaner på alle fylkets ungdomsskoler. Men det blir vel med drømmen, fagtrengselen er nok for stor.

UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble ratifisert av den norske stat for over 10 år siden. Med immateriell kulturarv menes språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen.

Norske myndigheter har forpliktet seg til å «demme opp for ensretting, homogenisering og globalisering av stedegne kulturuttrykk og praksiser». Norsk håndverksinstitutt har en viktig rolle i oppfølgingen av konvensjonen og samarbeider med Kulturrådet for å ivareta denne kulturarven i Norge. Det innbefatter bl.a tredreierfaget, som kronikøren har et nært forhold til.

Tredreiing har lange tradisjoner i norsk håndverk og husflid. Tidligere var det egne laug for tredreiere i byene, og det var spesialister som kunstdreiere, pipedreiere og paraplymakere. I dag står tredreiing  oppført på «rødlista» over små håndverksfag som er  i ferd med å forsvinne i Norge. Et sviktende marked og manglende interesse for fagene gjør at fylkeskommuner kutter linjer som underviser i de ulike fagene. Det er bare noen få faglærte tredreiere igjen.

Selv om tredreier-faget er «rødlistet» er interessen for håndverket gledelig stor. Det dreies fortsatt i hobbyrom, i snekkerboder og på ungdomsskoler som fortsatt har en sløydsal intakt. Husflidslag driver en utstrakt kursvirksomhet i by og bygd og det arrangeres jevnlig regionale og nasjonale treff for tredreiere. Og Raulandsakademiet avholder årlige kurs i tredreiing.

Blant norske tredreiere står tradisjonshåndverket og «det stedegne» sterkt. Mesteparten av det som dreies er husflidsprodukter og bruksgjenstander. Det dreies skaft, lysestaker, fat, boller og bokser med lokk, ofte rikt dekorert. Men det er forholdsvis lite «ny-tenkning» innen norsk dreiekunst.

Kanskje et drøyt utsagn, men det kan synes som om norske tredreiere i stor grad har stagnert i bondekulturens og bygdetradisjonens formspråk. De har ikke klart å utvikle seg videre mot nye uttrykksformer, i samme grad som andre håndverkere, som keramikere og glassblåsere, har gjort.

I engelskspråklige land som England, Australia og USA befinner tredreiing seg på et høyt håndverksmessig, faglig og kunstnerisk nivå. I disse landene finnes det tredreiere som har «gått nye veier» og brutt med tradisjonelle konvensjoner og eksperimentert med nye formspråk og teknikker. Dét har løftet fagets status, – langt høyere enn hva tilfelle er her hjemme.

Tredreiing blir ansett som ypperste kunsthåndverk, og dreide arbeider er ofte å se utstilt i kunstgallerier. Her på berget finner vi dreide arbeider hovedsakelig i husflidsutsalg og på ulike messer, men sjelden på kunstutstillinger.

På Facebook har dreie-entusiaster opprettet flere grupper, hvor erfaringer utveksles og bilder deles. Det er stort sett voksne menn som dreier. Men aktiviteten på sosiale medier kan kanskje friste den yngre garde til å forsøke seg på dreie-kunsten, og muligens gjøre faget litt «kult». Men det forutsetter et visst håndlag og erfaring med sløyd på skolen.

Norske styresmakter har med sin ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen påtatt seg et stort ansvar.  En konvensjon er et juridisk bindende anliggende, som forplikter. For å ivareta kulturarven og tradisjonshåndverket må rammevilkårene for opplæringen styrkes. I dag er disse slett ikke tilfredsstillende. Det trengs et skikkelig «kunnskapslaft» for å bygge fremtidens skole.

Bevaring og fornying, det er dét det dreier seg om.

 

Om hestehandel, kamelsluking og tidstyveri

Kamel

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn. Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene, religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs.

I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Vi skal nyte den og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen. Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann!

Om hestehandel, kamelsluking og tidstyveri

Kamel

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Vi skal nyte den og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann!

En førjulsfortelling om å gi og ta

kamel-2Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere lærerne mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, fem dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

En førjulsfortelling om å gi og ta

Kamel 2

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere lærerne mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, fem dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

En førjulsfortelling om å gi og ta

kamel-2

Torsdag 22.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, 5 dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm, ga seg på KrFs krav uten motytelse. Men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene (!) Som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

 

En førjulsfortelling

kamel-2

Torsdag 22.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering og går inn i familiemodus og opplever kjærkomment, dels forsømt, samvær med egne barn og ektefelle. (Det er ikke alle lærere som er gift med en medstudent fra lærerskolen, som deler retteplass ved kjøkkenbordet i sene kveldstimer…)

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende, og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter og har tilegnet seg stor endringskompetanse. Men å tilpasse seg markedets behov kommer aldri på tale. Dét går på integriteten og profesjonsetikken løs og er uforenlig med skolens oppgave.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å etablere nærkontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, 5 dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid. Dette har vært en kampsak lenge.

Det jobber ca 68000 lærere i grunnskolen. Disse skal gi 630000 elever tilpasset opplæring ut fra den enkeltes evner og forutsetninger (Jfr.Opplæringslovens § 1-3).  De fleste lærerne er høyt utdannede og samvittighetsfulle pedagoger, som forsøker å ivareta sitt samfunnsmandat etter beste evne. Det går i korthet ut på å fremme læring, utvikling og danning.

I 2014 utløste forhandlingene om lærernes arbeidstid en langvarig arbeidskonflikt. Den avtalen som ble inngått etter 90 dagers streik utløper ved årsskiftet. Forhandlingene om en ny avtale er i sluttfasen. KS skriver på kronikkplass i avisene at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og setter tillit som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS ønsker omkamp.

I alt arbeid mellom mennesker er tillit en forutsetning for å bygge gode relasjoner og skape gode resultater. Et godt innarbeidet, og faglig-pedagogisk begrunnet prinsipp har vært at lærernes arbeidsår i størst mulig grad bør samsvare med elevenes skoleår. Lærerne har hegnet om dette, og har vært fullt innforstått med at det til tider innebærer lange arbeidsdager (i snitt 43 t/u). Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Men KS forfekter en nokså rigid forståelse av livet i skolen og vil fortsatt binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, les: «normalisere» lærernes arbeidsdag og utvide arbeidsårets lengde. Dét grepet fremmer neppe en god skole.

Konsekvensen av en slik omfordeling av tid blir at lærerne «logger av» kl 1530 etter endt kontortid, hver dag i 47 uker, i 9 uker lengre enn det er elever på skolen. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm. Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget. De færreste øynet noe nytt håp med sittende Stortings sammensetning. Men under budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og støttepartiene Venstre og Krf skjedde det noe.

Sistnevnte parti har fremstått som «lærerpartiet», og har programfestet en lærernorm og har markert tydelig motstand mot å gi de nye kompetansekravene til faglig fordypning hos lærerne tilbakevirkende kraft. I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  (Dvs: en minstenorm for lærertetthet, på skolenivå) Utdanningsforbundets leder og lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm, ga seg på KrFs krav uten motytelse. Men det gjorde ikke de blå luringene heller. I avtaleteksten står det « ..Dagens lærerutdanning, herunder gjeldende opptakskrav, og regjeringens kompetansekrav skal legges til grunn…» Det betyr at KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen (minimum karakter 3 i norsk og 4 i matematikk fra videregående skole) og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, samtidig som man må tilsette nye lærere når «minstenormen» innføres neste skoleår, blir det en krevende øvelse å få dekket opp alle stillingene. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker».

Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Minstenormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. Men forhandlingene om neste års statsbudsjett har vært en oppvisning i «hestehandel» og «kamelsluking».

Troverdigheten til regjeringspartiene og deres «støttekontakter» har blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden.  Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født., «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når» (fritt etter Rudolf Nilsens dikt «Fred på jord») De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved kanskje å forære ei eske mokkabønner til jul. Ikke rare greiene, men smaker godt… I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak gaven som teller.

Mokkabønner

Hvis ingen går i fella, ved å stole på fagre valgløfter, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Heisan og hopsan ! God jul !

Stemmen til de stemmeløse, – Marcus Thrane 200 år

marcus thrane - ver 2.jpg

Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania 14.10.1817. Samme år som han ble født ble det avdekket at faren hadde underslått store summer hos Norges Bank. Faren unngikk fengsel, men denne hendelsen førte til et sosialt fall. Faren flyttet til Sverige, og moren måtte forsørge familien alene.

I 1840 tok Thrane artium og ble student, men avbrøt teologistudiene og utdannet seg i stedet til lærer. Han giftet seg med Maria Josephine Buch og flyttet med familien til Modum i 1847 hvor han etablerte privatskole.

I 1848 skjedde store ting ute i Europa. I februar gjorde pariserne opprør og avsatte kongen. De revolusjonære idéene spredte seg raskt, og liknende opprør fant sted i flere land. I Danmark ble kongen tvunget til å frasi seg enevoldsmakten samme året. Disse idéene nådde også ut til den unge nasjonen, Norge.

Thrane ble sterkt påvirket av hendelsene i Paris og ble spesielt inspirert av kampen for ytringsfrihet og allmenn stemmerett for menn. I april 1848 ble 250 arbeidere på Modum Blaafarveverk oppsagt, og Thrane måtte gi opp skolen sin. Opplevelsen av sosial nød og økonomiske vansker bidro til en radikalisering hos Thrane og han begynte å engasjere seg i en rekke spørsmål for de fattige i Norge. Møtet med den norske «arbeiderklassen», – som på denne tida for det meste besto av husmenn og jordarbeidere, – gjorde dypt inntrykk på den unge læreren.

Ytringsfriheten var nedfelt i Grunnloven, men stemmeretten var forbeholdt frie og uavhengige menn som eide jord og hadde en viss inntekt, dvs: embetsmenn og selveiende bønder. Arbeidsfolk, derimot, var ufrie og avhengig av arbeidsgiverne, det samme var husmennene i forhold til bøndene. Dermed var disse gruppene unntatt stemmerett.

Da verket på Modum la ned drifta flyttet han til Drammen og ble redaktør for avisa «Drammens Adresse». Thrane gikk i spissen for å organisere landsomfattende arbeiderforeninger. 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Han reiste rundt og agiterte for sosialismen og dannet foreninger over hele Østlandet, på Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet fikk Thrane-bevegelsen liten oppslutning og Nord-Norge lå utenfor bevegelsens virkeområde. På det meste hadde arbeiderforeningene over 30 000 medlemmer. Det var nesten like mange som stemte ved stortingsvalget i 1850 (36 770).

Våren 1850 skrev Thrane et bønnskrift/en petisjon til kong Oscar 1 med 10 reformønsker. Etter mønster av den engelske «chartismen» (I England ble det i årene 1838─39 samlet inn mer enn én million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, «The People’s Charter», folkets privilegiebrev.)

Hovedfienden var de som satt på Stortinget og vedtok lover som holdt arbeiderklassen nede. I følge historikeren Tore Pryser hadde Thrane større tiltro til en eneveldig kongemakt enn til Stortinget. Derfor ble petisjonen sendt til Kongen.

Kravene i petisjonen var:

  • Lavere tollsatser, spesielt korntoll
  • «Liggedagene» måtte gjeninnføres, slik at folk kunne handle direkte fra importskutene
  • Krav om utvidet handelsfrihet på bygdene
  • Tiltak mot brennevinsplagen
  • Forbedringer i allmueskolevesenet
  • Reformer i rettspleien (juryordningen)
  • Allmenn verneplikt (egentlig grunnlovsfestet allerede i 1814)
  • Allmenn stemmerett for menn

Kravene samlet 12 833 underskrifter og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone for ikke å provosere styresmaktene. Med unntak av stemmerettskravet var de ikke spesielt radikale. Likevel følte embetsstanden seg truet, og betraktet Thrane som farlig. Petisjonen ble overlevert stattholderen i mai 1850. I november samme år ble imidlertid kravene kontant avvist av kongen.

Dette skapte vondt blod og intern uenighet om bevegelsens videre linjevalg. Arendalitten Thomas Scheel Abildgaard utfordret Thrane og agiterte for at man burde søke samarbeid med den liberale opposisjonen mot den konservative regjeringen på Stortinget. Men etter kongens avslag fikk Thranebevegelsens program en mer sosialistisk profil, noe som særlig kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad og i foredrag Thrane holdt. Dette skremte en del medlemmer og en del bønder falt fra, fordi klassekamp-perspektivet ble mer understreket.

Historikeren Harald Berntsen mener at det var et program som var preget av særlig fransk førmarxistisk sosialisme og anarkisme, noe som passet godt til det førindustrielle nivået det norske samfunnet befant seg på. Pryser mener derimot at Thrane kan ha lest en svensk versjon av Karl Marx og Friedrich Engels’ «Det kommunistiske manifest» og at programmet bærer preg av det.

Thranebevegelsen drev et utstrakt opplysningsarbeid og opprettet også spare- og sykekasser. Blant de som frivillig deltok på de ikke-religiøse søndagsskolene var Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson

– Mens tilsvarende bevegelser i andre land på den tida hadde tilslutning fra arbeiderklassen i byene, ble de fleste medlemmene i thranittbevegelsen rekruttert fra bygdene. Det gjenspeilte det faktum at rundt 1850 var industrialiseringen i Norge knapt kommet i gang, skriver redaktør Braanen i Klassekampen 07.10.17

Pryser beskriver Thrane som kooperasjons- og agrarsosialist. Og det religiøs-moralske synet skilte han fra marxismen. For Thrane betydde sosialisme først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid. Det ville komme i stand når arbeiderne eide fabrikkene og verkstedene de arbeidet i, og bøndene den jordlappen de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles innkjøp av maskiner og salg av varer.

Denne enkle formen for forbruker­kooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771‑ 1858). Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.

Marcus Thrane var opptatt av å følge lovene og formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1849 hadde han advart mot å gjøre opptøyer:

«..Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! For, om vi ingen lærdom har, saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeider­foreninger for fremtiden..»

Bevegelsens store arbeidermøter ble kalt «Lilletinget». Det første tinget ble holdt i 1850. På tinget i 1851 gjorde thranittene et tvetydig vedtak som styresmaktene tolket som en oppfordring til revolusjon. Dét ble brukt som et påskudd for å stoppe bevegelsen og arrestere lederne.

Misnøyen med kongens avslag på arbeidernes krav og arrestasjonen av lederne Thrane og Abildgaard under «Lilletinget» førte til bråk og opptøyer flere steder i landet. I Levanger slapp massene fri en kjent agitator fra fengslet, det var også uro på sagbrukene i Sarpsborg og i Hønefoss. En revolusjonær stemning rådet i flere arbeiderforeninger. I Hønefoss svarte styresmaktene med å sette inn militære enheter mot ubevæpnede thranitter. Oppstanden ble slått ned. Ingen ble drept, men ca. 200 opprørere ble arrestert og idømt strenge straffer. Lederne ble straffet hardest. Thrane satt til sammen sju år i tukthus og botsfengsel. Høsten 1851 var Thranebevegelsen i realiteten slått ned.

Mens Thrane satt i fengsel, ble Arbeider-Foreningernes Blad redigert og utgitt av kona Maria Josephine. Dermed ble hun Norges første kvinnelige redaktør.

Da Thrane slapp ut av fengslet i 1858 så han at den gamle kampånden var borte og arbeiderne hadde forlatt foreningene. Han var en knekt mann. Etter at kona døde av tuberkulose emigrerte Thrane til USA. Der livnærte han seg blant annet som fotograf og som pressemann, frem til han døde i 30 april 1890. Det skulle gå over 30 år før tråden fra Thranebevegelsen ble tatt opp igjen, da Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal i 1887.

– Marcus Thrane var ingen forbryter. Han ble dømt for å kreve rettighetene som var nedfelt i grunnloven, sier historikeren og biografen Mona R.Ringvej.

Thranebevegelsen har dessverre ikke fått den plassen den fortjener i fortellingen om hvordan Norge ble et demokrati. Det minste vi kan gjøre er å hedre hans navn og hegne om de verdier han kjempet for. Det skulle ta mange tiår før Thrane fikk sin oppreisning. I 1949 fikk Gerhardsen-regjeringa hentet kisten med Thrane hjem fra USA. Thrane er gravlagt på Æreslunden i Vår Frelsers Gravlund i Oslo, ikke langt unna «åndsfellene» Ibsen og Bjørnson.

Bygge landet ?

Kunnskapsløftet skal fornyes. Undervisningen skal gi mer dybdelæring,  kompetansemålene skal reduseres og fagplanene skal fornyes.

IMG_3826

Udir har satt sammen kjerneelementgrupper som skal diskutere seg frem til hva som er kjernen i de ulike skolefagene,  – hva som er det viktigste elevene må lære for å kunne mestre og anvende faget. (Udir har opprettet en blogg: http://udirbeta.udir.no/ , hvor alle kan komme med innspill til fagfornyelsen)

Regjeringen har valgt å lytte til Ludvigsen-utvalget og vil styrke de praktiske og estetiske fagene. Bra! Næringslivet og fremtidens samfunn trenger en lang rekke kompetanser som dette fagområdet inneholder. Fra stadig flere aktører, både i skolen og i næringslivet, kommer det krav om slik styrking. Senest under konferansen «Skaperevne – betydningen av håndverk og design i fremtiden» 9. juni , uttalte NHO-sjef Kristin Skogen Lund at kunst- og håndverksfagene fortsatt er bærebjelken i industri-Norge.

De praktiske og estetiske fagene representerer mange innganger til elevenes læring og bidrar derfor i stor grad til tilpasset opplæring i en inkluderende skole og til elevenes skolemotivasjon.

De praktiske og estetiske fagene har stor betydning i utvikling av elevenes evne til kommunikasjon, samhandling, aktiv deltakelse og til skapende og utforskende virksomhet. Dessuten vil Norge mangle tusenvis av fagarbeidere i årene som kommer. En vesentlig inngang til å velge en praktisk yrkesvei går via faget Kunst og håndverk.

Det kan ikke forventes at elever velger praktiske og estetiske fag i videregående opplæring dersom de ikke får erfaring med fagene i grunnskolen. Dét får de ikke i tilstrekkelig grad i dag. For å bygge opp under elevenes håndverkskompetanse er arbeid i verksteder og spesialrom helt nødvendig. Det er i disse rommene man kan arbeide i full-formater, ta i bruk spesialverktøy og arbeide med varierte materialer.

Formålet med Kunst og håndverksfaget er tydelig på denne delen, men kompetansemålene  er for lite konkrete.

«..Praktisk skapende arbeid i verkstedene med å gi form til opplevelser og utvikle produkter står helt sentralt i faget. Dette arbeidet omfatter bruk av tradisjonelle og nyere materialer, redskaper og teknikker..» 

(Utdrag fra læreplanen: https://www.udir.no/kl06/KHV1-01/Hele/Formaal)

Etter en nærlesning av kompetansemålene  forplikter disse i svært liten grad skoleeier å utruste skolene med verksteder og spesialrom.

Etter 10.klasse er det definert 21 kompetansemål innen visuell kommunikasjon, design, kunst og arkitektur som elevene skal beherske. 14 av målene beskriver en form for praktisk arbeid, mens kun 2 kompetansemål krever noe annet enn  PC og tegneredskaper for å gjennomføres. Disse målene er :

  • lage funksjonelle bruksgjenstander og vurdere kvaliteten på eget håndverk
  • bygge og teste bærende konstruksjoner i ulike materialer

Sløydmaterialene tre og metall er ikke nevnt med et ord i kompetansemålene, heller ikke bruk av verktøy og teknikker knyttet til disse materialene. Digitale ferdigheter, derimot, er konkretisert i flere kompetansemål.

Det kan dermed synes som om læreplanen stiller større krav til mestring av digitale verktøy enn til mestring av verktøy i arbeid med fysiske materialer. Dette er en alvorlig svakhet ved læreplanen i et praktisk-estetisk fag og samsvarer dårlig med hverdagens og fremtidas behov. Signaler som har kommet fra fagmiljøer og politisk hold  er tydelig på at fagplanen må fornyes .

Det tar tid å utvikle seg til en dyktig håndverker. Derfor må grunnlaget legges og lærelysten fremmes på ungdomsskolen.

« …Praktisk handlingskompetanse er kompleks erfaringsbasert kunnskap, – kunnskap det tar tid å utvikle. For mange elever blir det et for stort sprang å fylle forventninger om å være hendt på yrkesfag når alt verktøy de har brukt så langt i livet er blyant, tastatur og saks …», skriver Eva Lutnæs i debattinnlegget Staten satser for smalt, i Bergens Tidende 24.01.15.

Gjennom fraværet av møtet med utstyrte verksteder og materialer, og slik kompetansemålene er formulert pr i dag, er det mange elever som ikke får anledning til å prøve ut om håndverksfag kan være et aktuellt yrkesvalg. Det er derfor på høy tid at læreplanen fornyes og kompetansemålene konkretiseres tydeligere.

Ny overordnet del i Kunnskapsløftet skal bidra til bedre sammenheng mellom de ulike delene av læreplanverket. Når den vedtas må ambisjonene for de praktiske og estetiske fagene styrkes. Det er derfor nødvendig med et utvidet kunnskaps- og læringssyn som legger større vekt på kognitive kompetanser. Det innebærer å inkludere og fremheve de praktiske  og kunstneriske ferdighetene.

De praktiske og estetiske fagene er under stort press i skolen. Dette har bl.a. sammenheng med at fagene ikke inngår i nasjonale eller internasjonale kompetansemålinger og får dermed ikke den oppmerksomheten som fag med slike kompetansemålinger får. Det er dessverre slik også i skolen at «når noe kastes lys på, havner noe annet i skyggen», og det betyr nedprioritering i trange skolebudsjetter.

Håndverks-dimensjonen i Kunst og håndverksfaget må få en mer fremtredende og forpliktende plass i opplæringen. Hvis ikke, vil håndverksfagene gå en sakte død i møte. Søkningen til yrkesfag i videregående opplæring er skremmende lav som den er. Vi har ikke råd til å miste talenter som har potensiale til å bli dyktige håndverkere. Vi kan heller ikke basere oss på at det kun er arbeidsinnvandrere fra Baltikum som skal bygge landet for fremtida. Det er uverdig og historieløst.

De 5 grunnleggende ferdighetene ligger fast og vil videreføres ved denne fagrevisjonen. Dette må skje på måter som ivaretar fagenes egenart. Jeg hadde gjerne sett at visuell-praktisk-estetiske ferdigheter ble integrert som en 6. grunnleggende ferdighet, eller som fagovergripende kompetanse, i læreplanen. Da hadde vi inkludert «hele mennesket».