Vidars stemme

Holocaustdagen

Publisert den januar 30, 2019februar 2, 2019 av vidariv

stoler_kaia

Foto: HL-Senteret.

Regjeringa har bestemt at norske skoler skal markere dagen og det ble den gjort til gangs her på Agder. Den største markeringen i sitt slag i Norge og Norden ble arrangert for 12. år på råd, og strakk seg over 3 dager, fra mandag 28/1 tom onsdag 30/1. Samtlige niendeklassinger i både Arendal og Kristiansand kommune deltok, 1600 elever i tallet. Skolestatsråd Sanner holdt appell og på programmet stod dokumentarfilmer, foredrag og utendørsteater til minne om den jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz, som drev klesbutikk i Kristiansand på 1930-tallet, men som endte sine dager i Sachsenhausen. Arrangører var Arkivet freds-og menneskerettighetssenter, Kristiansand kommune, Vest-Agder Røde Kors og FN-sambandet Sør.

I sitt forebyggende- og holdningsskapende arbeid har ungdomsskolene på Agder i mange år hatt tradisjon for å reise med De Hvite Busser eller Aktive Fredsreiser på dokumentasjonsturer til utryddelsesleirene i Polen og Tyskland sammen med tidsvitner. Men stramme skolebudsjetter har satt en stopper for slike turer på mange skoler. Rådmenn og rektorer ser seg ikke lenger råd til å sende av gårde og avlønne medfølgende lærere på slike turer.

På turer som arrangeres i skoletida, hvor lærere er med og hvor innholdet er forankret i skolens planer, er det skolen som er ansvarlig. Dermed gjelder Opplæringslovens § 2-15. Den slår fast at kommunen ikke kan kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med grunnskoleopplæringen. Skolen og kommunen kan heller ikke kreve egenbetaling for aktiviteter som er en del av opplæringen, selv om den foregår utenfor skoletiden. Gratisprinsippet i grunnskoleopplæringen er viktig å knesette. Alle elever skal ha lik tilgang til å delta på turer og ekskursjoner i skolens regi, uavhengig av foreldrenes økonomi.

Men dette har ofte blitt omgått for å realisere «kostbare» turer. Egenandel gjennom dugnadsarbeid har heller blitt regelen, enn unntaket.

En tur nedfelt i skolens lokale læreplaner forutsetter et forpliktende og grundig forarbeid, hvor elevene har satt seg godt inn i det som skjedde under 2. verdenskrig og har fått kjennskap til hvilke menneskesyn som rådet på denne tida. Underveis på turen vil klassefellesskapet styrkes gjennom sosiale og faglige gjøremål og oppgaver, sammen med lærer og andre voksne ledsagere. Ved hjemkomst venter et grundig etterarbeid. Det er sterke inntrykk som skal bearbeides, gjennom åpne og fortrolige samtaler med lærer og medelever.

I skolen jobbes det kontinuerlig med å fremme gode holdninger, toleranse og respekt for menneskeverdet. Dette gjøres selvfølgelig uavhengig av om man drar på turer til Polen eller ikke. Men det gir så mye mer å dra av gårde. Det å treffe nye mennesker, fremmede kulturer og tradisjoner og kanskje få anledning til å møte en av de siste tidsvitnene, på historisk grunn hvor det 20.århundres største sivilisatoriske forbrytelse fant sted, hvor nazistene drepte 1,1 millioner deporterte mennesker i årene 1942 til 1945, i hovedsak jøder, gir uutslettelige inntrykk.

Et slikt møte med «spor av folkemord» kan være den beste medisin mot radikalisering og villfarelser i retning ytterliggående politiske kretser som forakter demokratiet. Det finnes fortsatt Holocaustfornektere og nynazister, også her på Agder.

Nazismen gikk ikke i graven med Det Tredje Rikets fall i maidagene i 1945. Den er dessverre på frammarsj og antisemittismen lever. Konspirasjonsteoriene får nye følgere, hatet mot muslimer vokser og angrep på demokratiske institusjoner intensiveres. I Kristiansand marsjerte i juni 2017 et 60-talls medlemmer av «Den nordiske motstandsbevegelsen» på Markens i Kristiansand, med paroler om å knuse homolobbyen (!) På valgdagen samme år sperret nynazister rådhuset i Arendal med bånd og oppfordret velgerne til å brenne stemmeseddelen. På Holocaustdagen i fjor ble ungdomsskoler i Arendal tilgriset med plakater som advarte elevene om at de ville «bli eksponert for løgnpropaganda om andre verdenskrig, og da særskilt nasjonalsosialismen, Det tredje riket og det påståtte «Holocaust»». Plakatene var signert Den nordiske motstandsbevegelsen. Elevene på Stinta skole reagerte resolutt med å rive dem ned. Fremstøtet fra den nynazistiske organisasjonen falt på steingrunn og ble fordømt på det sterkeste, men ga alle en tankevekker. Samme dag publiserte den en hårreisende artikkel på frihetskamp.net om at «Holocaust» er en bløff.

Historiene om at møtene med Auschwitz «gjør en forskjell» er mange. Tidsvitnet Arne Eilertsen fortalte til Lillesandsposten 30/8-2018 om en episode fra en av hans mange turer til Auschwitz. En gutt som hadde fått bli med på turen under tvil, dels fordi han var i ferd med å droppe ut av skolen og dels fordi han hadde bånd til organisasjonen Vigrid, satt og gråt og fortalte at han hadde behov for å gjøre noe selv. Han gikk og kjøpte roser og la ned disse ved skyteveggen og krematoriet og gråt seg gjennom fire konsentrasjonsleirbesøk. Etter hjemkomsten ble han tatt inn i klassen, utdannet seg til tømrer og ble en god samfunnsborger.

Over to millioner mennesker besøker årlig Auschwitz. Men det er fortsatt stor uvitenhet om folkemordet blant unge folk i flere europeiske land. En fersk undersøkelse blant 2000 personer i Storbritannia, gjennomført av Opinion Matters for the Holocaust Memorial Day Trust, viser at 64 % ikke vet hvor mange som ble drept i Holocaust eller anslår altfor lave drapstall. 20 % av de spurte anslo at 2 millioner ble drept. I november i fjor intervjuet CNN /ComRes 7000 personer fra Østerrike, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Ungarn, Polen og Sverige. Svarene viser at antisemittiske stereotyper fremdeles er levende, mens minnet om Holocaust falmer. Over en fjerdedel av de spurte mente at jøder har for stor innflytelse i næringsliv og økonomi, i media, i politikken og i konflikter og kriger verden over. I Frankrike svarte 20 % i aldersgruppen 18-34 år at de aldri hadde hørt om folkemordet på jødene, i Østerrike var tallet 12 %.

Disse nedslående tallene viser at folkeopplysning og holdningsskapende arbeid blant skoleungdom må styrkes. Dette angår også oss, i høyeste grad. Selv om Holocaust og 2.verdenskrig ikke er spesifikt omtalt i skissene til nye læreplaner i grunnskolen, må elevene lære om disse hendelsene for å forstå samtida. Derfor bør dokumentasjonsreisene til konsentrasjonsleirene fortsette.

Farvel til kjøttet

Publisert den januar 13, 2025februar 6, 2025 av vidariv

Karneval og fastelavnsfester er uttrykk for den sosiale rytmen som fantes i førindustrielle samfunn. Disse festlighetene var nøye knyttet til årstider, avlinger og fruktbarhet, til religiøse høytider og til markeringen av menneskets overgang fra barn til voksen. I den kristne tradisjonen innledes den 40 dager lange fasten før påske på askeonsdag, som i år faller på 5. mars.

Det finnes kilder på at det fantes lignende festligheter i Mesopotamia allerede for 5000 år siden. Her beskrives en fem dager lang fest, hvor samfunnet snus på hodet. Tjenerne gir ordrer til sine herrer, en fange tar kongens plass og setter seg på tronen, spiser kongens mat, sover med kongens kvinner, for så å bli pisket og henrettet på slutten av den femte dagen.

Tradisjonen med slike løsslupne fester ble ført videre til Egypt og Babylonia og spredte seg videre til hele Middelhavsområdet og nordover i Europa.

Ordet karneval knyttes til det italienske «carne vale» – farvel til kjøttet, med henvisning til den kristne fasteperiodes forbud mot spising av kjøtt og et aktivt kjønnsliv. I dagene forut ble det festet og fråtset, kroppslige nytelser var tillatt og samfunnets normer ble opphevet. Karnevalet var med andre ord en avskjedsfest med det syndige liv.

Den romersk-katolske kirka gjorde flere forsøk på å forby karnevalsfestene, ikke minst på grunn av kaoset de fremprovoserte. Det var ikke lett, fordi prester ofte selv deltok i festene.

Men på 1400-tallet begynte kirka å lage ei kristen ramme rundt karnevalet. I stedet for å undertrykke de folkelige festene adopterte kirka de hedenske ritualene og ga dem et kristent innhold. De hedenske skikkene ble dermed tatt i bruk av kirka i avviklinga av fasten.

Masker har historisk stått sentralt i teatertradisjonen, og for de fleste er nok masker forbundet med karneval. I middelalderens Europa ble masker benyttet i mysteriespill for å framstille allegoriske figurer og vesener som djevler, demoner eller de sju dødssynder.

I løpet av renessansen utviklet maskerader seg til hoffunderholdning for adelen. Tanken om liv og død gjenspeilte maskenes opprinnelige betydning. For å minnes de døde, kledde folk seg i hvitt og dekket ansiktet med en maske. Denne tradisjonen lever fortsatt under karnevalet i Venezia.

En av karnevalstradisjonene fra middelalderen var innlemmelsen av ungdommen i voksensamfunnet, og særlig de snart gifteklare unge mennene. Disse fikk noen dager hvert år lov til å foreta sine siste sprell før de trådte inn i den ansvarlige familiefars rolle. Den tradisjonelle russefeiringa er en avlegger av denne skikken.

Karnevalet hadde en viktig sosial og politisk funksjon. Det var anledning til å fremme samfunnskritikk og satire. Dette fungerte som ventiler for oppdemmet aggresjon og opprørsvilje hos massene.

Narren og gjøgleren hadde en fremtredende rolle i å fordrive sosiale onder. Makthaverne hadde imidlertid full kontroll og samfunnsordenen besto uendret etter at festlighetene var over.

Fra middelalderen fikk karnevalet fotfeste i flere europeiske land og har i ulikt omfang eksistert sammenhengende i flere hundre år i italienske, franske og tyske byer.

Mens man i Norden innskrenket seg til ei ukes fastelavn, begynte karnevalsperioden i Italia allerede i slutten av desember og fortsatte med stigende kraft frem til fasten.

Etter reformasjonen forsvant karnevalet fra flere av de protestantiske landene. I Norden bevarte man de såkalte fastelavnsopptogene, og fastelavn fikk i en viss utstrekning samme betydning for folk nord for Alpene, som karnevalet fikk for søreuropeerne.

Portugiserne tok med seg den søreuropeiske tradisjonen med maskeradeball og opptog til kronkolonien Brasil på begynnelsen av 1800-tallet.

Dette slo an i Rio, og etter hvert ble sambaen med røtter i den svarte befolkninga, knyttet stadig tettere til feiringa. Dette utviklet seg til det karnevalet vi kjenner i dag, som regnes som verdens største. I år avholdes karnevalet i Rio 28.februar – 8.mars.

Storslagne karneval arrangeres i flere byer i Brasil og i flere land på det amerikanske kontinentet, blant annet på Trinidad i Karibia og i New Orleans i USA

Rio-karnevalet har blitt et kommersialisert arrangement som har blitt storbutikk for reiselivsbransjen. Arrangørene har måttet tåle kritikk, fordi paradene har blitt et skue for de rike.

Inngangsbillettene til paradene på arenaen Sambodrom under karnevalshelga, er rådyre og langt utenfor rekkevidde for folk i slummen. Men det arrangeres i tillegg hundrevis av åpne gatefester, der alle kan kle seg ut og være med på moroa gratis.

Sambaskolene i Rio har alltid tatt opp historiske eller dagsaktuelle temaer i sangene sine.

Under karnevalet i 2017 stod konflikten mellom bønder og indianere i Amazonas sentralt. Sambaskolen «Imperatriz» fremførte en sang som hyllet indianernes historie og kultur og deres kamp for jord og rettigheter.

Etter at høyrepopulisten Jair Bolsonaro kom til makta i 2019 har karnevalet blitt ytterligere politisert. I 2020 gjennomførte regjerende karnevalsmester, sambaskolen «Mangueira», en kritisk sang om Brasils høyreradikale og under paraden ble Kristus fremstilt som en moderne brasilianer, men fattig, svart og homofil. Det førte til voldsomme reaksjoner fra de kristenkonservative.

De siste tiårene har stadig flere sambaskoler blitt sponset, ikke for å fremme samfunnskritikk, men for å fremme næringsinteresser. I 2007 sponset til og med norske klippfiskprodusenter og Eksportrådet en sambaskole for å lage en parade rundt Norge og norsk klippfisk.

På begynnelsen av 1980-tallet fikk gatekarnevalene et visst oppsving i de nordiske landene. I Oslo var sambaen løs i fire år fra 1983 – 1986, med opptog og gatefester og titusenvis av deltakere. Men på grunn av mye fyll og bråk, døde arrangementet ut.

Karneval har fått et visst fotfeste i det flerkulturelle Norge, og den protestantiske nøkternheten har blitt tøyd noe opp. Man kan risikere å se nordmenn uttrykke glede og spontanitet i parader og opptog på offentlige plasser, uten blygsel og skam, – selv i edru tilstand.

Sørlendingene har også latt seg beruse av karnevalsbølgen. Det har vært tilløp til sydlandsk stemning også i Arendal, senest under «Tour Pub-til-pub»-stafetten som arrangeres under den årlige Vinterfestivalen, et arrangement for sportslig anlagte med et sterkt utkledningsbehov og et ønske om å være konge for en dag.

Karneval og utkledningsfester har blitt faste innslag på flere barneskoler i fylket vårt. Også menigheter i Den norske kirke inviterer til noe så ukristelig (?) som karneval.

I Norge var det ifølge Gulatingsloven forbudt å spise kjøtt på fastedagene, og de som forbrøt seg mot det ble bøtelagt. Med reformasjonen ble den obligatoriske fasten opphevet, men dette førte ikke til store endringer i folks fasteskikker. Til det var vanene for godt innarbeidet gjennom flere hundre år.

På «feit-tirsdag», 4.mars, står saltkjøtt og kålrotstappe på menyen hos kronikøren, på ekte trøndersk vis. Dagen etter blir det av med maske og på med «sekk og aske».

Men når påskemorgen opprinner, 20.april, kan vi igjen hilse kjøttet velkommen. Óg skrelle appelsin og spise Kvikk-Lunsj i solveggen.

Den som ikke bryr seg om fasten kan ta seg en bolle 😉 .

Comments

Site Title

Proudly powered by WordPress

Design a site like this with WordPress.com

Get started

Deilig er jorden ?

Publisert den desember 31, 2024januar 1, 2025 av vidariv

På årets siste dag i 2022 delte jeg et nyttårsønske. Det ble ikke innfridd. Heller ikke i 2024.

Tross kraftige folkelige protester har disse overgrepene ikke avtatt, men bare fortsatt, endog eskalert:

Putin fortsetter terrorbombinga av sivile i Ukraina. Taliban nekter fortsatt jenter skolegang og utestenger kvinner fra universiteter i Afghanistan. Moralpolitiet i Iran tar fortsatt livet av kvinner som ikke retter seg etter rigide kleskoder.
Emiren i Qatar soler seg fortsatt i glansen av Fotball-VM (2022), gir blaffen i elementære rettigheter for migrantarbeiderne (som utgjør ca 80% av innbyggerne i landet) og fengsler homofile. Kim Jong-un øker antall «prøve-oppskytninger» av raketter, krenker nabostatenes luftrom og truer fortsatt den skjøre freden i regionen. Og han forer dessuten Putin med soldater og våpen i krigen mot Ukraina.
Staten Israel, som påberoper seg å representere «Guds utvalgte folk», okkuperer fortsatt palestinsk land og undertrykker sine arabiske statsborgere. Og har iverksatt et regelrett folkemord på palestinerne på Gaza-stripa.

Julebudskapet om fred på jord synes, desverre, like fjernt i dag som for to år siden og jorden oppleves slett ikke som deilig.
Men vi kan ikke gi opp.

Deilig er jorden er opprinnelig en tysk folkesang. Den danske dikteren Bernhard Severin Ingemann skrev en ny versjon av folkesangen i 1850, som en protest mot grusomhetene under den dansk-tyske krigen (1848-1850). Selv om sangen har et kristent innhold så uttrykker den et klart ønske om fred på jord. Derfor bør vi fortsatt synge den. Og fortsatt protestere mot all urett og bekjempe de destruktive kreftene, slik at veien til Paradis (som Ingemann skriver) kan legges åpen. Også i 2025.

Godt nytt år!

Utsett saken om skole-og tilbudsstruktur

Publisert den november 19, 2024november 19, 2024 av vidariv

Hovedutvalg for utdanning og folkehelse skal i dag, 19.11.24, behandle sak 32/2024: 4-årig tilbudsstruktur for offentlige videregående skoler i Agder – skoleårene 2025/2026-2028/2029,

Utdrag fra saksfremlegget:

« ..Det legges opp til at endelige beslutninger rundt Flekkefjord videregående skole studiested Kvinesdal og Risør videregående skole tas etter denne gjennomgangen.

Dette arbeidet er planlagt ferdigstilt januar/februar 2025. Det foreslås å avvente opprettelse av nye tilbud i tilbudsstrukturen til Norconsults rapport foreligger, for å få et bedre helhetsbilde av hvilke tilbud som legges hvor.

Når rapporten foreligger vil denne legges til grunn for neste revidering av den 4-årige tilbudsstrukturen for å kunne ta høyde for de anbefalingene som kommer i rapporten…»

For Risør kan det bli snakk om nedbygging av RVS, eller i verste fall; nedlegging, noe som vil få stor negativ betydning for hele Risørsamfunnet.

i følge Forvaltningsloven paragraf 21 har fylkesadministrasjonen en utredningsplikt. Den skal bidra til å opplyse politiske organer slik at vedtak kan bygge på et solid saksforarbeid.

Norconsults mandat ser ut til å være begrenset til det skolefaglige. Derfor bør en helhetlig samfunnsmessig utredning foretas før en endelig beslutning om tilbudsstruktur/skolestruktur foretas.

På denne bakgrunn håper jeg at Hovedutvalget utsetter saken.

Leve RVS!

Publisert den november 16, 2024november 17, 2024 av vidariv

Etter et kraftig press mot fylkeskommunedirektørens og utdanningsdirektørens forslag om å fjerne studiespes ved RVS
trakk fylkesordfører Arne Thomassen et forslag opp av hatten på debattmøtet i Risørhuset fredag kveld:
Tvedestrand vgs (TVS) og RVS slås sammen til én skole, Østre Agder vg skole, hvor studiespes samles til Campus Tvedestrand og yrkesfag til Campus Risør.

Det positive med dette forslaget er at Agder fylkeskommune vil beholde et vg opplæringstilbud I Risør, dog ikke som en kombinert skole med et fullverdig tilbud, som er/har vært en sak vi som kjemper for RVS og vekst i kommunen vår har jobbet hardt for. Dét er faktisk en forutsetning for å lokke barnefamilier/ arbeidstakere ( håndverkere og akademikere) til å flytte tilbake/til kommunen. Det som etterspørres først er: Hvilket vg opplæringstilbud finnes i Risør?

Det negative med forslaget er at studiespes forsvinner.

Ex-rørleggermester Thomassen ser behovet for å styrke utdanningstilbudet innen yrkesfag øst i Agder (noe som i seg selv er bra), – men måten det skal gjøres på, å splitte opplæringstilbudet i to ulike campuser/studieretninger er gammeldags og uttrykk for et lite helhetlig syn på opplæring og danning.

Det minner meg om tida før 1974, det året jeg selv gikk ut av ungdomsskolen.
Da stod valget mellom å velge yrkesskole eller gymnas. Yrkesskolen hadde en klart lavere status enn «student-fabrikken» gymnaset.
De som ikke var eslet til boklig lærdom ble rådet til å starte på yrkesskolen (som ga en rask inngangsbillett til arbeidslivet) mens lesehestene (de skoleflinke) ble rådet til å ta artium og gå på gymnaset for å bli fremtidige akademikere.
Dette synet på utdanning og ungdommenes evner/talenter var veldig stigmatiserende og skapte et konstruert uheldig sosialt skille mellom de (skole-)flinke og de mindre flinke.

I 1974 ble lov om videregående opplæring vedtatt, og studieforberedende og yrkesfag ble slått sammen til en og samme skole.
Loven trådte dog ikke umiddelbart i kraft i alle landets 19 fylkeskommuner, så begrepene yrkesskole og gymnas «levde» noen år til.
Med Reform 94 skulle skillet mellom de to «skoleslagene» viskes bort for alltid.
Reformen ga alle rett til 3 års videregående opplæring, som var veldig bra.
Intensjonen ved daværende kunnskapsminister Gudmund Hernes’ hjertebarn var nok god, men reformen var for teoritung og førte til økt frafall blant yrkesfag-elever.

Innslaget og organiseringa av fellesfag på yrkesfaglige linjer har senere blitt justert og gjort mer praktisk relevant. En målrettet satsing på rekruttering til yrkesfag de siste årene har redusert antallet «drop-outs».

Øst i Agder har vi to inntaksområder/to vg skoler.
Selv om vi har synkende fødselstall og elevtallet i våre områder minker er regionen, ut fra en samfunnsmessig, helhetlig vurdering (ikke kun ut fra snevre kortsiktige økonomiske hensyn) best tjent med å ha to likeverdige kombinerte vg skoler.. Den eldste skolen, RVS, må dog rustes opp (den er nedslitt, men har god nok plass til å huse de 100 Risør-elevene som i dag går på TVS)

Dét vil gi større forutsigbarhet for elever og lærere (ikke minst; et bedre lærings- og arbeidsmiljø og bedre læringsresultater), økt tilhørighet til hjembyen/-hjemkommunen, og reduserte miljøbelastninger/transportutgifter.
En konspiratorisk tanke melder seg: Har RVS blitt offer for en styrt nedbygging fra skoleeier, Agder fylkeskommune, sin side ? Jeg tror årsaken mer ligger i en misforstått/feilslått praktisering av nærskoleprinsippet, som har «styrt» Gjerstad-og Risørungdommen til å velge TVS fremfor RVS.

Argumentet for å flytte studiespes til TVS har vært lave søkertall til RVS. Det er jo ikke noe rart. Det er en selvforsterkende effekt av nedbygginga over tid, som har skapt usikkerhet og mangel på forutsigbarhet hos ungdommene.

Å vekke til live «gymnas-og yrkesskole»-strukturen og opprette to «campuser», hhv i Risør og i Tvedestrand, underlagt én skole-administrasjon, er foreldet og er et dårlig forslag.
Dette er å gå baklengs inn i framtida. Både RVS og TVS må bestå som likeverdige kombinerte skoler (men med bedre dimensjonerte studietilbud enn det skolene har i dag)
Og nærskoleprinsippet må innskjerpes!

Siste ord er ennå ikke sagt. Leve RVS og TVS!

Idrett og politikk i TV-ruta

Publisert den juli 29, 2024juli 29, 2024 av vidariv

*Premiepallen fra 200 meteren i OL i 1968.*
*Fra venstre Peter Norman, Tommie Smith og John Carlos.*

Da jeg startet i første klasse i 1965 på Steinkjer folke- og framhaldsskole var hverdagen og skolen skjermet for verdens elendighet. Undervisninga var nokså traus og autoritær. Vi lærte bibelhistorie og hørte på skoleradioen som sendte oppbyggende programmer. Vi kjente ikke til noe annet system og grunnlaget for protest var ikke til stede. Vi var lydige, stort sett, møtte på skolen, 6 dager i uka de første årene, gjorde lekser og stilte ikke så mange spørsmål om rett og galt i verden.

Det var ikke mye opprør i kameratflokken i mitt oppvekstmiljø på Skjefte, i hvertfall ikke mot autoritetene. Miljøet var preget av nøkternhet, begrenset materiell luksus, små sosiale forskjeller og godt samhold. Vi var 10 år i 1968 og for unge til å forstå at det fantes en annerledes og brutal verden der ute. Det sagnomsuste året kom til å dreie seg om alt annet enn opprør, i hvertfall til å begynne med.

Med økt velstand og økt kjøpekraft kom det makeløse fjernsynsapparatet i hus hos flere og flere på slutten av 60-tallet. Før dette «vidunderet» kom på plass hjemme i leiligheten vår i firemannsboligen dro jeg hver lørdags ettermiddag på besøk til et eldre og framsynt ektepar i nabolaget som hadde investert i framtida og anskaffet seg TV-apparat, for å se favorittprogrammene Falkeklubben med Rolf Riktor og følge Ivanhoe på nye eventyr med Roger Moore i hovedrollen.

Vi drømte om å skaffe oss eget TV-apparat. Men det var en kostbar affære. Etter å ha vært i tenkeboksen en god stund tok min far endelig beslutningen. Ut bar det med det store radioskapet og inn kom et Phillips-apparat i brunt tre. Elektrikeren monterte antenne på taket og en «avtalings-boks» på selve TV-en. For å nedbetale kjøpet og i hele tatt å kunne se TV måtte man putte kronestykker på «bøssa». En nokså aparte innretning, som kunne ligne på en jukeboks (!), med den forskjellen at man ikke kunne velge program selv.

Og for å unngå krise og svart skjerm midt i en spennende Detektime måtte vi ha en god slump kronestykker tilgjengelig. «Bøssa» ble jo etter hvert full, men jeg husker ikke om forhandleren kom og tømte den, slik parkeringsvaktene gjorde på de gamle parkometrene eller om min far måtte koble den fra TV-en selv og ta den med til butikken eller banken for å tømme den og betale avdragene.

Etter ca ett års tid var TV-en nedbetalt og vi kunne se på statskanalen så mye vi ville uten frykt for svart skjerm. Men titt og ofte dukket meldingen «Vi beklager teknisk feil» opp, og da på de mest uheldige tidspunktene, gjerne i sluttminuttene på en spennende fotballkamp eller under innspurten på en stafett. Da satt bannordene løst …

Sommerens store begivenhet for sportsinteresserte var Sommer-OL i Mexico City. Med TV-en i hus var alt klappet og klart. Husreglene for TV-titting ble myket noe opp og eldstesønn fikk lov å se på OL-sendingene, som ofte gikk seint på kveld, pga. den store tidsforskjellen mellom kontinentene. Tidssoner og tidsforskjeller var noe helt nytt for en geografi-interessert pjokk, TV-en var jammen en folkeopplyser på flere måter…

Hjemme i stua satt vi klistret til skjermen og fulgte den ene spennende øvelsen etter den andre og heiet på norske utøvere. På en av de store prestisjeøvelsene tok den amerikanske sprinteren Tommie Smith gull på 200 meter og satte ny verdensrekord og landsmannen John Carlos kom på tredjeplass. Begge svarte idrettsmenn. Under premieutdelingen ble vi vitne til en politisk markering som skapte rabalder. Bildene fra premieutdelinga har for ettertida blitt ikoniske.

På seierspallen stod to svarte sprintere, uten sko, men med svarte sokker for å demonstrere svart fattigdom (som jeg da trodde var noe som hørte fortida til), svarte hansker og knyttede never i «Black Power»-hilsen, mens nasjonalsangen ble avspilt. Alle tre medaljevinnerne bar emblemer for Olympic Project for Human Rights (OPHR), også sølvvinneren, australske Peter Norman, som ville uttrykke sympati med Smith og Carlos’ idealer.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Publikum buet og rasistiske kommentarer haglet. Den internasjonale olympiske komitéens president Avery Brundage mente at sprinterne Smith og Carlos hadde brutt «Den olympiske ånd» ved å blande sport og politikk. Han ville utviste dem fra lekene og den olympiske landsbyen. Den amerikanske olympiske komité protesterte, men måtte gi etter da Brundage truet med å suspendere hele det amerikanske OL-laget. «Den olympiske ånd» betød ikke så mye for Brundage, da han som president for USAs olympiske komité, ikke hadde noen innvendinger mot at utøverne gjorde nazihilsen til Føreren under sommer-OL i Berlin i 1936. Dét ble ansett som en høflig gest overfor vertslandets statsleder.

Ved hjemkomsten mottok de tre idrettsutøverne trusler på livet. Karrierene fikk en brå slutt og de fikk økonomiske og sosiale problemer. Time Magazine latterliggjorde utøvernes politiske markering og lagde et ordspill over det olympiske mottoet «Raskere, høyere, sterkere»; – slik at det lød: «Sintere, slemmere, styggere»

De levende bildene fra denne opptredenen på idrettsarenaen i Mexico City gjorde inntrykk, selv på en 10-åring. Med TV-ens inntreden ble mye av idyllen brutt. Vi fikk servert mye av verdens elendighet rett inn i stua og det var ikke fritt for at vi ble påvirket av hendelsene der ute.

Det brutale drapet på Martin Luther King jr., som talte for borgerrettigheter og likestilling, og Ku-Klux-Klans innbitte motstand mot Civil Rigths Act og trakassering av svarte i Sørstatene sjokkerte. Glansbildet av Amerika slo store sprekker. Og opprøret og protestene som fant sted på lærestedene i Paris og i Prahas gater samme året ga gjenklang også her hjemme. Også i Trøndelag.

Utenriksnyhetene om krig og opprør man fikk servert i TV-ruta bidro til at mange ungdommer ble politisk aktive og engasjerte for å skape en bedre verden. Om man (sett i ettertid) ikke klarte det, så lærte man i hvert fall å ikke tåle den urett som ikke rammet en selv, og at menneskerettighetene er ukrenkelige.

Fredag 26.juli ble den olympiske ild tent på nytt, i Paris, med en spektakulær åpningsseremoni og et stort sikkerhetsoppbud. I tråd med det olympiske charteret skal lekene foregå i en fredelig atmosfære hvor atletene møtes til edel kappestrid.

På IOC-kongressen i forkant av sommerlekene i Tokyo i 2020 (som ble avholdt først i 2021på grunn av koronapandemien) ble «communis» tilføyd det olympiske mottoet «citius – altius – fortius ». På norsk lød det dermed slik: «raskere, høyere, sterkere, sammen».

«..For å bli raskere, for å kunne nå høyere, for å bli sterkere, ..[..] trenger vi å være sammen, det betyr at vi trenger solidaritet ..», sa forslagsstilleren IOC-president Thomas Bach. Et utmerket forslag og et logisk resonnement. Det er synd at det ikke ble en permanent endring av mottoet.

Behovet for å innlemme solidaritet og samhold i det olympiske mottoet har ikke blitt noe mindre siden Tokyo-OL. Foruten en symbolsk verdi kunne det bidratt til en aktiv, forpliktende handling for å bekjempe rasisme og homohat. Men vi skal ikke utelukke politiske markeringer på idrettsarenaene denne gangen heller, verken fra utøvere eller organisasjoner.

Vi husker godt myndighetenes brutale reaksjoner mot demonstrasjoner og regnbueflagg under Sotsji-OL i 2014. Vi får håpe at «fair play», samhold, solidaritet og respekt for menneskerettighetene vil sette sitt preg på Paris-lekene. Om så ikke skulle skje er det ikke bare å slå av TV-en og lukke øynene. Da har vi tapt for uretten.

Håndverket og det lekne treet

Publisert den juni 29, 2024juli 6, 2024 av vidariv

Fortsett Håndverket og det lekne treet

Dokumentasjonsreisene til konsentrasjonsleirene må fortsette!

Publisert den mars 24, 2024mars 24, 2024 av vidariv

I kjølvannet av meldinga om at det settes sluttstrek for skoleturer til Auschwitz for Risør-ungdommen har jeg forfattet denne meningsytringa: https://www.austagderblad.no/5-6-590835

*Fra minnesmerket ved Akershuskaia i Oslo (Foto: Edin Kadribegovic)*

Den 27. januar 1945 befridde sovjetrussiske soldater fangene i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. Siden 2010 har dagen blitt markert som den internasjonale holocaustdagen til minne om denne hendelsen. Regjeringa har bestemt at norske skoler skal markere dagen.
I sitt forebyggende- og holdningsskapende arbeid har ungdomsskolene på Agder i mange år hatt tradisjon for å reise med De Hvite Busser eller Aktive Fredsreiser på dokumentasjonsturer til utryddelsesleirene i Polen og Tyskland sammen med tidsvitner. Men stramme skolebudsjetter har satt en stopper for slike turer på mange skoler.
Flere kommunedirektører og rektorer ser seg ikke lenger råd til å sende av gårde og avlønne medfølgende lærere på slike turer.

På turer som arrangeres i skoletida, hvor lærere er med og hvor innholdet er forankret i skolens planer, er det skolen som er ansvarlig. Dermed gjelder Opplæringslovens § 2-15. Den slår fast at kommunen ikke kan kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med grunnskoleopplæringa. Skolen og kommunen kan heller ikke kreve egenbetaling for aktiviteter som er en del av opplæringa, selv om den foregår utenfor skoletida. Gratisprinsippet i grunnskoleopplæringa er viktig å knesette. Alle elever skal ha lik tilgang til å delta på turer og ekskursjoner i skolens regi, uavhengig av foreldrenes økonomi. Men dette har ofte blitt omgått for å realisere «kostbare» turer. Egenandel gjennom dugnadsarbeid har heller blitt regelen, enn unntaket.

Det er heldigvis mange ungdomsskoleelever som fortsatt drar på dokumentasjonsturer til utryddelsesleirene i Polen og Tyskland. I fjor reiste over 20000. Det skjer i økende grad på initiativ fra foreldre, i skolens ferier. Dette er prisverdig i seg selv, men i praksis inkluderer ikke slike foreldre-styrte turer alle elever i samme grad som om skolen skulle vært arrangør. Krav om høye egenandeler har satt en stopper for deltagelse blant mange elever. Selv om turoperatørene har et faglig-pedagogisk opplegg blir slike turer neppe den samme dannelsesreisen som om turene hadde blitt gjennomført i skolens regi og jeg tviler på at elevene får samme læringsutbyttet.
En tur nedfelt i skolens lokale læreplaner forutsetter et forpliktende og grundig forarbeid, hvor elevene har satt seg godt inn i det som skjedde under 2. verdenskrig og har fått kjennskap til hvilke menneskesyn som rådet på denne tida. Underveis på turen vil klassefellesskapet styrkes gjennom sosiale og faglige gjøremål og oppgaver, sammen med lærer og andre voksne ledsagere. Ved hjemkomst venter et grundig etterarbeid. Det er sterke inntrykk som skal bearbeides, gjennom åpne og fortrolige samtaler med lærer og medelever.

I skolen jobbes det kontinuerlig med å fremme gode holdninger, toleranse og respekt for menneskeverdet. Dette gjøres selvfølgelig uavhengig av om man drar på turer til Polen eller ikke.
Et møte med «spor av folkemord» kan være den beste medisin mot radikalisering og villfarelser i retning ytterliggående politiske kretser som forakter demokratiet. Det finnes fortsatt Holocaustfornektere og nynazister, også her på Agder.
Nazismen gikk ikke i grava med Det Tredje Rikets fall i maidagene i 1945. Den er dessverre på frammarsj og antisemittismen lever. Konspirasjonsteoriene får nye følgere, hatet mot muslimer vokser og angrep på demokratiske institusjoner intensiveres.
For noen få år siden var «Den nordiske motstandsbevegelsen» aktiv på Agder. I juni 2017 marsjerte et 60-talls medlemmer av denne nynazistiske organisasjonen på Markens i Kristiansand, med paroler om å knuse homolobbyen (!) På valgdagen samme år sperret nynazister rådhuset i Arendal med bånd og oppfordret velgerne til å brenne stemmeseddelen.

På Holocaustdagen 27.januar i 2018 ble ungdomsskoler i Arendal tilgriset med plakater som advarte elevene om at de ville «bli eksponert for løgnpropaganda om andre verdenskrig, og da særskilt nasjonalsosialismen, Det tredje riket og det påståtte «Holocaust»». Plakatene var signert «Den nordiske motstandsbevegelsen». Elevene på min gamle arbeidsplass, Stinta skole, reagerte spontant med å rive dem ned. Fremstøtet fra den nynazistiske organisasjonen falt på steingrunn og ble fordømt på det sterkeste, men ga samtidig alle en tankevekker. Samme dag publiserte den en hårreisende artikkel på http://www.frihetskamp.net om at «Holocaust» er en bløff.

Over to millioner mennesker besøker årlig Auschwitz. Men det er fortsatt stor uvitenhet om folkemordet blant unge folk i flere europeiske land. En undersøkelse blant 2000 voksne personer i Storbritannia, gjennomført av Opinion Matters for the Holocaust Memorial Day Trust og publisert 27.januar i 2019, viser at 5% ikke tror at Holocaust har funnet sted.

I november 2018 i intervjuet CNN /ComRes 7000 personer fra Østerrike, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Ungarn, Polen og Sverige. Svarene viser at antisemittiske stereotyper fremdeles er levende, mens minnet om Holocaust falmer. Over en fjerdedel av de spurte mente at jøder har for stor innflytelse i næringsliv og økonomi, i media, i politikken og i konflikter og kriger verden over.
Ca 4% av de spurte i aldersgruppen 18-34 år svarte at de aldri hadde hørt om folkemordet på jødene.

Disse nedslående tallene viser at folkeopplysning og holdningsskapende arbeid blant skoleungdom må styrkes. Dette angår også oss, i høyeste grad. Elevene må lære om disse hendelsene for å forstå samtida. Det er nok av krefter, både ute og hjemme, som vil bryte ned all humanisme og demokrati. Derfor bør dokumentasjonsreisene til konsentrasjonsleirene fortsette. Også for Risør-ungdommen.

At drekka jol

Publisert den desember 18, 2023desember 1, 2024 av vidariv

Julehøytida nærmer seg og ei oppfrisking av viktige juletradisjoner fra hedensk og kristen tid er kanskje på sin plass?

Eller overskygger folkemordet som pågår på Gazastripa enhver feiring?

Jul er et fellesnordisk navn på den opprinnelige hedenske feiringen av vintersolverv. Festen ble holdt til ære for solas gjenkomst og at det gikk mot lysere tider.
Julas gud bar navnet Jolne, og det var Odin. .

Øl ble drukket til gudenes ære og det ville fremme årsvekst og fred.
I Haraldskvedet fra år 900 blir det omtalt som «at drekka jol».
Med kristendommen ble øldrikkinga «kristnet». Allerede i de eldste utgavene av Gulatings- og Frostatingsloven ble det påbudt å brygge øl til jul. Og brygget man ikke juleøl tre år på rad, hadde man forspilt gård og grunn til konge og biskop.
«At drekka jol» var det faste uttrykket for julefeiring til langt ut på 1500-tallet.

Vintersolverv finner sted 22. desember. Det er årets korteste dag. Juleølet måtte være ferdig før denne datoen, ellers kom solvervet i.
På denne dagen skulle ikke noe arbeid foretas. Og ingen måtte sitte med føttene i peisen mens ølet gjæret, for da ble det dovent.

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Åsgårdsreia. Ordet betyr «det farlige følget». Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på fresende, svarte hester. De kunne rasere husene, spise all julematen og drikke opp juleølet.

Som vern mot disse gjengangerne ble det malt et svart kors over inngangsdøra og på øltønnene, og det ble lagt stål i kornet.

Opphavsmannen til julenissen er den katolske biskopen Nikolas som levde i Lilleasia omkring år 300.
Sankt Nikolas var opprinnelig barnas vernehelgen, men var også helgen for sjømenn, bakere og jurister.

Reformasjonen satte en stopper for helgendyrkinga, men legendene om Sankt Nikolas levde godt i flere europeiske land. Nederlandske emigranter brakte historiene til Amerika, – til Nieuw Amsterdam, – senere New York. Der forandret navnet hans seg fra Sankt Nikolas, eller Sinterklaas, til Santa Claus.

På norsk fikk denne gavmilde skikkelsen navnet nisse. Nisse er kjælenavn for Nils, og Nils er en forkorting av Nicolaus. I den katolske kirke feires Nilsmesse 6.desember, til minne om biskopen fra Lykia. I Nederland og i Belgia markeres dagen med et opptog der Sinterklaas og hjelperen Zwarte Piet, en mørkhudet frigitt slave, kommer med gaver til alle snille katolske barn.

I Norge hadde man en rekke små vesener som i skumringa ruslet rundt på tun og åker og i fjøs og stall. De het tunkall, haugebonde, tomtegubbe, fjøskall, tuftekall, gardvord, og de hørte til de underjordiskes slekter. Man holdt seg inne med dem og satte ut mat til dem ved solvervstid. Da Nikolas-tradisjonen omsider kom til Norge, i begynnelsen på 1800-tallet ble denne figuren assosiert med de småfolkene man hadde fra før, og tunkallen ble gjort om til nisse. Dermed ble det nissen som skulle ha julegraut..

Gaver ved solvervstid kan føres tilbake til romertida for et par tusen år siden. Tradisjonen eksisterte altså lenge før Sankt Nikolas´ tid. Romerske stormenn ga sine tjenere påskjønnelse for godt arbeid i året som var gått. Her i Norge vet vi fra sagaene at Eirik Jarl på 1000-tallet gav sine folk «jolagjof», slik skikken var ved utenlandske hoff.

Gavenes egentlige hensikt er å være vennskapssymbol. Vi trenger ingen gavmild biskop til å overbringe dem. De er fra meg til deg.

Den amerikanske nissen, Santa Claus, har med åra blitt en kommersialisert figur som har solgt sin sjel til storkapitalen. Han har inntatt kjøpesentrene og drikker Coca-Cola. Dét har han gjort i USA siden 1931. Men ikke den ekte norske fjøsnissen, han trives best på låven og foretrekker sterkt juleøl til grauten, og ikke noe kullsyre-og koffeinholdig skvip.

I håp om årsvekst og fred er det ikke verdt å tukle med tradisjonene. Det gjelder å holde seg inne med han som passer på folk og fe på gården, ellers kan det gå galt …
Sørg for at juleølet er i hus før sola snur og at nissen får seg en god tår …

Vær gavmild, rett blikket utover gårdsplassen og send en skjerv til de som lindrer død og fordervelse i frelserens fødeland.

God jul!

«Aasgaardsreien» frå 1872 av Peter Nicolai Arbo.

Samfunnsfaget nedprioriteres og er ikke lenger et obligatorisk fag i lærerutdanninga. Hvem skal da gjøre elevene til gagns mennesker?

Publisert den august 5, 2023juni 30, 2024 av vidariv

_{Internasjonalt marked Stinta skole 2016}

Samfunnsfag skal fremme likestilling, grunnleggende menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse. Det skal gi elevene en trygg identitet og samtidig lære dem respekt for andre. Videre skal det skape refleksjon om at valg vi tar i dag har betydning for framtida.

Faget skal bidra til å forme kompetente, ansvarlige samfunnsborgere for en kompleks, globalisert virkelighet. I et samfunn med store utfordringer når det gjelder klima og miljø, eller med økt polarisering, fremmedfrykt og rasisme, er dette viktige idealer.

Målsettingene er altså mange og vakre. Likevel strever samfunnsfaget med liten politisk oppmerksomhet, og det sliter med manglende satsing og interesse fra myndighetenes side. Den gis heller til matematikk, norsk og engelsk, fag som de siste årene har vært prioriterte satsningsområder fra politikernes side.

Dette er viktige fag, men når noe kastes lys på, faller samtidig noe annet i skyggen. Et av de tapende fagene er samfunnsfag. Som ikke-obligatorisk fag ved lærerutdanningene må det slåss for å få ressurser og oppmerksomhet.

Faget består som valgfag og frivillig fordypning for studentene (!). Da blir det tilfeldig hvor mye samfunnsforståelse nyutdannete lærere har når de begynner sin yrkeskarriere.

Det er innført krav om masterutdanning for framtidas lærere. Lærerutdanningene må bygge opp mastertilbud innenfor minst to av de prioriterte fagene norsk, matematikk, naturfag, engelsk eller samisk før eventuelt andre mastertilbud kan vurderes. Det gir et tydelig signal om hva som anses som viktig kunnskap i utdannings-Norge. Samfunnsfaget blir tilsynelatende glemt. Hvorfor er det sånn?

Utdanning blir sett i lys av en sterk nytte-tenking. Politikernes PISA-fokus dreier oppmerksomheten mot ferdighetsfag som norsk, matematikk og naturfag. Også de nasjonale prøvene er orientert mot lesing og regning, samt engelsk. Slik vris blikket mot disse fagene og mot en ensidig prestasjon innenfor målbare og sammenlignbare kunnskapsområder.

Utdanning blir sett i lys av en sterk nytte-tenking. Politikernes PISA-fokus henger fortsatt igjen etter «sjokket» I 2006 da norske elever oppnådde laveste kompetansenivå blant OECD-landene i lesing.

Oppmerksomheten er dreid mot ferdighetsfag som norsk, matematikk og naturfag. Også de nasjonale prøvene er orientert mot lesing og regning, samt engelsk. Slik vris blikket mot disse fagene og mot en ensidig prestasjon innenfor målbare og sammenlignbare kunnskapsområder.

Men som samfunn trenger vi noe mer enn dette. Vi trenger lærere som kan forklare fattigdomsproblematikken, den historiske bakgrunnen for krigen i Ukraina og årsakene til konfliktene i Midtøsten, til flyktningkrisen på Lesvos, til terrorangrepet mot Charlie Hebdo i Frankrike og «Brexit» i Storbritannia.

Vi trenger lærere som kan reflektere sammen med elevene om hvordan velferdssamfunnet og arbeidslivet fungerer og endres, som kan diskuterer miljøutfordringene og mulige løsninger på dem og ikke minst, lærere som kan diskutere rasisme og hatprat med elevene.

For å lykkes med dette trenger vi kunnskapsrike, samfunnsbevisste og reflekterte samfunnsfagslærere med god og grundig skolering i historie, samfunnskunnskap og geografi. Politisk engasjement og samfunnsdeltakelse kommer ikke av seg selv, men må stadig øves opp og trenes på.

Respekt for andre mennesker og fremmede kulturer er ingen medfødt egenskap, men utvikles gjennom å lære om og å lytte til andre. Likestilling og menneskerettigheter må stadig kjempes for, med kunnskap som våpen. Forståelsen av våre røtter kan lett rykkes opp. Dette har vi ikke råd til å miste.

Derfor trenger vi politikere som skjønner betydningen av god samfunnsfagundervisning og hvilke grep som må tas.

Skolens gamle ideal om å utdanne «gagns menneske» gjelder fortsatt. I høy grad.

(Innlegget bygger på en kronikk av Hilde Gunn Slottemo, professor i historie (HiNT) fra 2015: Søkes: Parti og politikere for samfunnsfag i skolen – RORG-samarbeidet )

Om kameler, kosthold og kostbare gaver.

Publisert den desember 23, 2022desember 24, 2022 av vidariv

«Så blev det da jul som det gjør hvert år, og julefest holdtes i hver en gård, så langt som den hellige kristenhet når», skrev Rudolf Nilsen i diktet «Fred på jord» i 1925.

Det blir nok en noe dempet julefest rundt om på gårdene også år, med krig i vårt nærområde, strømpriskrise og en pandemi som ennå ikke har sluppet taket.

Vi skal pleie samvær med våre nærmeste og gi en håndsrekning til de som lider, fryser og sulter, men unne oss tradisjonell julemat.

De fleste er opptatt av mat og helse og et sunt kosthold. Også lærerne. Men de har over tid blitt tvunget til å svelge det meste, også kameler, uten å oppnå annet enn merarbeid og stangnert lønnsutvikling. De har protestert, men forgjeves.

Oppdragsgiverne og «kostholdsekspertene» i kommunestyrer og regjering har med rette «fått på pukkelen» for nok en gang å svikte de som kjenner skolehverdagen og for ikke å ha forstått at kvalitet koster.

Apropos kameler: Disse «ålreite» dyra har fått et urettmessig negativt stempel, og er blitt knyttet mer til fordøyelse og svelg enn som livsviktige husdyr og fremkomstmidler for Orientens folk.

For 2022 år siden spilte kamelen en ikke ubetydelig rolle i Det Store Underet som utspant seg på Betlehemsmarken. Farkostene til De Hellige Tre Konger var (nettopp) kameler. De østerlandske kongene Baltasar, Kasper og Melkior var vise menn og orienterte seg etter stjerna som lyste over «en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.». De brakte med seg røkelse, gull og myrra for å «hedre ham som fødtes i armod og døde i skam.».

Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter kommunedirektørene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul, eller kanskje ei lærebok i alkymi om hvordan gjøre gull av gråstein …

Selvfølgelig går man for gull, men i disse tunge tider bør man vise måtehold.

Marsipangris er OK, den er jo selve symbolet på ekte, god julemat. Men mokkabønner er «fake». Eska har dog en dekor med et visst orientalsk preg som kan gi assosiasjoner til langt mer kostbare kongegaver, men innholdet er likefullt billig, mørk sjokolade.

Når gullet ser ut til «å glippe», hadde det ikke vært å forakte litt myrra heller…

Dette kostbare, harpikslignende produktet fra barken på balsamtreet ble på Jesu tid benyttet som parfyme, i balsamering og til smakssetting av matvarer, men også til medisinsk bruk.

I våre dager er myrra ikke lett å oppdrive. Det er ikke hyllevare, verken i matbutikken eller på apoteket. I den katolske kirke benyttes det som røkelse og er faktisk å få kjøpt over disk i St. Olav bokhandel i Oslo. De som søker sjelefred og sverger til østlig mystikk kan bestille «Ekte antikk myrra fra Etiopia» på nettet. Og prisen er overkommelig, skarve 169 kroner for 40 gram …

Dette allsidige produktet burde blitt løftet frem og tatt i bruk av flere enn katolske geistlige og mediterende mystikere. Det ville utvilsomt styrket immunforsvaret og fremmet folkehelsa og livsmestringa, endog hos folkevalgte «kamel-slukere».

Som legemiddel kurerte myrra det meste, til og med dårlig lukt i armhulene (!).

I julehøytida skal det ihvertfall ikke lukte svette, ikke på én meters avstand, engang. Da skal det nemlig dufte surkål, gløgg og granbar. Mine mokkabønner til alle der ute: Glem avstand og feir med måte. God jul !