Om hestehandel, kamelsluking og tidstyveri

Kamel

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn. Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene, religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs.

I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Vi skal nyte den og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen. Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann!

Reklamer

Om hestehandel, kamelsluking og tidstyveri

Kamel

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Vi skal nyte den og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann!

En førjulsfortelling om å gi og ta

kamel-2Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere lærerne mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, fem dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

En førjulsfortelling om å gi og ta

Kamel 2

Torsdag 21.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere lærerne mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, fem dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm ga seg på KrFs krav uten motytelse, men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene, som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

En førjulsfortelling om å gi og ta

kamel-2

Torsdag 22.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering, går inn i feriemodus til etterlengtet samvær med egne barn, ektefelle, slekt og venner, eller rett og slett pleier eget selskap.

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende og detaljstyrt og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter, men har beholdt sin integritet og slått tilbake usaklige angrep på det pedagogiske handlingsrommet.

Lærernes arbeidsår bør i størst mulig grad samsvare med elevenes skoleår. Det kommer elevene til gode. Lærerne hegner fortsatt om dette, i visshet om at det til tider innebærer lange arbeidsdager.  Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstidsavtalen som ble inngått etter 90 dagers streik i 2014 utløper ved årsskiftet. På kronikkplass i avisene skriver KS at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og at tillit må settes som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS fremdeles ønsker å binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, underforstått: kontrollere mer. Mandag 4.desember kom meldingen om at partene hadde kommet til enighet om å forlenge gjeldende avtale for to år, ettersom spriket mellom krav og tilbud var for stort til å oppnå endringer.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å ha øyekontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, 5 dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm.  Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget.

I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  Lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm, ga seg på KrFs krav uten motytelse. Men det gjorde ikke de blå luringene heller. KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, blir det en krevende øvelse å få dekket opp de nye stillinger når normen trer i kraft neste år. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Ressursnormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker». Dermed kan dette bli kostbart for kommunene. Nestleder i KS, Bjørn Arild Gram, mener at lærernormen undergraver lokaldemokratiet og fremtidige velferdstilbud (!) Han om det.

Det er et faktum at mange norske skoleelever er overvektige og inaktive. Og det er det grunn til å bekymre seg for. For å bøte på dette har opposisjonspartiene på Stortinget, med støtte fra KrF, sikret flertall for å innføre minst én time obligatorisk kroppsøving hver dag, uten at skoledagen forlenges. Dette skal løses ved å legge til fysisk aktivitet i de vanlige timene (!) Som om ikke fagtrengselen er stor nok fra før… Det pågår som kjent et arbeid for å rydde opp i læreplanene, men stortingsflertallet roter det nå til ved å innføre flere, ikke færre mål.

Kommer det en detaljert plan fra oven, eller skal den enkelte lærer pønske ut kreative forslag til fysisk aktivitet på fagenes premisser, som f.eks: bøy og tøy med sterke verb i språkfagene,  religionsforfølgelsesritt i krle-faget, høvelbenkpress i k&h-faget ? Eller er vi på vei tilbake til linjegymnastikk ved pulten? Det er ikke pent å raljere over gode intensjoner, men tiltaket er svært lite gjennomtenkt. Det vil skape mye uro og mange latterlige situasjoner. Kanskje tiltaket vil fremme folkehelsa, men neppe dybdelæringa. Dessuten bryter dette inngrepet med prinsippet om at det er lærernes faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen. Ikke politikernes.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. I forhandlingene om neste års statsbudsjett har det vært mye «hestehandel» og «kamelsluking».

På bakgrunn av de omtalte vedtakene har tilliten og troverdigheten til stortingspolitikerne blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden. Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født, «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når». De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul. I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak som teller.

Vi skal nyte jula og unne oss godsaker, men ikke la oss synke for langt ned i godstolen.  Vi må ha vett til å forlate matfatet i tide, komme oss opp og ut og ta ei treningsøkt for å forbrenne kaloriene fra søtsakene og ribbefettet, i hvert fall en times tid hver dag, uten å kreve at juleferien forlenges. Heisann og hoppsann! God jul!

 

 

En førjulsfortelling

kamel-2

Torsdag 22.desember ringer skoleklokka ut for siste gang i år og jula ringes snart inn. Ventetida er over. Juletentamen, juleverksted, juleball og livssynsnøytrale festligheter er overstått på skolene i det ganske land.

Lærerne legger fra seg rødblyanten og logger av, henger fra seg lærerfrakken, tar ut pålagt avspasering og går inn i familiemodus og opplever kjærkomment, dels forsømt, samvær med egne barn og ektefelle. (Det er ikke alle lærere som er gift med en medstudent fra lærerskolen, som deler retteplass ved kjøkkenbordet i sene kveldstimer…)

Skolen er stadig i endring, hvor arbeidsoppgavene blir mer og mer krevende, og klassene eser ut. Lærerne har blitt vante med å innordne seg hyppige reformer og ideologiske skifter og har tilegnet seg stor endringskompetanse. Men å tilpasse seg markedets behov kommer aldri på tale. Dét går på integriteten og profesjonsetikken løs og er uforenlig med skolens oppgave.

Enhver elev ønsker å bli sett, ikke bare i finstasen på juleballet. Men det er ikke lett for en lærer å etablere nærkontakt med 28-30 håpefulle i et klasserom, i hver en time, 5 dager i uka, året gjennom. For å bygge gode relasjoner til hver og en trengs færre elever i gruppa, óg mer tid. Dette har vært en kampsak lenge.

Det jobber ca 68000 lærere i grunnskolen. Disse skal gi 630000 elever tilpasset opplæring ut fra den enkeltes evner og forutsetninger (Jfr.Opplæringslovens § 1-3).  De fleste lærerne er høyt utdannede og samvittighetsfulle pedagoger, som forsøker å ivareta sitt samfunnsmandat etter beste evne. Det går i korthet ut på å fremme læring, utvikling og danning.

I 2014 utløste forhandlingene om lærernes arbeidstid en langvarig arbeidskonflikt. Den avtalen som ble inngått etter 90 dagers streik utløper ved årsskiftet. Forhandlingene om en ny avtale er i sluttfasen. KS skriver på kronikkplass i avisene at hensynet til elevenes læring må settes i første rekke, og setter tillit som et premiss for å lykkes. Nettopp, det er dét det handler om. Men retorikken som benyttes tyder på at KS ønsker omkamp.

I alt arbeid mellom mennesker er tillit en forutsetning for å bygge gode relasjoner og skape gode resultater. Et godt innarbeidet, og faglig-pedagogisk begrunnet prinsipp har vært at lærernes arbeidsår i størst mulig grad bør samsvare med elevenes skoleår. Lærerne har hegnet om dette, og har vært fullt innforstått med at det til tider innebærer lange arbeidsdager (i snitt 43 t/u). Undervisning er ferskvare og må forberedes hver dag. Elevens læring svekkes hvis lærerens tilgjengelighet og tette oppfølging reduseres. Men KS forfekter en nokså rigid forståelse av livet i skolen og vil fortsatt binde mer av lærernes arbeidstid til kontorpulten, les: «normalisere» lærernes arbeidsdag og utvide arbeidsårets lengde. Dét grepet fremmer neppe en god skole.

Konsekvensen av en slik omfordeling av tid blir at lærerne «logger av» kl 1530 etter endt kontortid, hver dag i 47 uker, i 9 uker lengre enn det er elever på skolen. Det er meningsløst å binde lærerne til arbeidsplassen i ukesvis uten at elevene er til stede.

Arbeidstid og tid til den enkelte elev henger sammen. Lærerne har hele tiden kjempet for en nasjonal ressursnorm. Både KrF, Sp og SV har grepet fatt i saken, men har ikke fått flertall ved tidligere voteringer i Stortinget. De færreste øynet noe nytt håp med sittende Stortings sammensetning. Men under budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og støttepartiene Venstre og Krf skjedde det noe.

Sistnevnte parti har fremstått som «lærerpartiet», og har programfestet en lærernorm og har markert tydelig motstand mot å gi de nye kompetansekravene til faglig fordypning hos lærerne tilbakevirkende kraft. I budsjettforliket som ble inngått 22.november fikk KrF flertall for å innføre en nasjonal lærernorm, som innebærer at det fra neste skoleår innføres «et tak» på maks 15 elever pr.lærer på 1.-4.trinn og maks 20 elever på 5. – 10.trinn.  (Dvs: en minstenorm for lærertetthet, på skolenivå) Utdanningsforbundets leder og lærere flest hilste vedtaket umiddelbart velkomment.

Det var nesten for godt til å være sant at Høyre, som har vært motstander av en nasjonal lærernorm, ga seg på KrFs krav uten motytelse. Men det gjorde ikke de blå luringene heller. I avtaleteksten står det « ..Dagens lærerutdanning, herunder gjeldende opptakskrav, og regjeringens kompetansekrav skal legges til grunn…» Det betyr at KrF har forpliktet seg til å støtte regjeringens politikk både når det gjelder de skjerpende opptakskravene til lærerutdanningen (minimum karakter 3 i norsk og 4 i matematikk fra videregående skole) og at de nye kompetansekravene gis tilbakevirkende kraft. Det som lå an til et flertall for å omgjøre sistnevnte, og svært omstridte, krav har med dette forliket snudd. Det ligger derfor an til at regjeringen får «banket dette gjennom», når Stortinget skal gjøre vedtak i saken 13. februar neste år.

Innføringen av en lærernorm har dermed fått en høy pris; 38000 erfarne lærere som mangler 10, 20, 30 studiepoeng etter de nye kravene blir mest sannsynlig «ofret» og tvinges til å sette seg på skolebenken. Disse må erstattes.

I en tid hvor skole-Norge «avskilter» lærere med godkjent utdanning i stort omfang, samtidig som man må tilsette nye lærere når «minstenormen» innføres neste skoleår, blir det en krevende øvelse å få dekket opp alle stillingene. Ifølge Kunnskapsdepartementet dreier det seg om intet mindre enn 2800 nye lærerårsverk (!) Det er saktens lov å tro på julenissen, men han kommer neppe med sekken full av «skolepakker».

Dermed blir det ingen vei utenom å sette inn ukvalifiserte vikarer, og dét vil elevene tape stort på. Minstenormen får dermed, på kort sikt, liten pedagogisk effekt når grunnstammen i skolen, allmennlæreren, skvises ut.

– Når fire partier skal få flertall for et budsjett, må man gi og ta, sier statsminister Erna til NRK (23.11) Dét er selvfølgelig ikke til å unngå. Men forhandlingene om neste års statsbudsjett har vært en oppvisning i «hestehandel» og «kamelsluking».

Troverdigheten til regjeringspartiene og deres «støttekontakter» har blitt kraftig svekket rundt om på lærerværelsene.

Apropos kameler: Disse «ørkenens skip» var farkostene til De Hellige Tre Konger og henleder tankene til underet som fant sted for 2017 år siden.  Kongene var vise menn og orienterte seg etter stjernen som lyste over en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.

Om ikke lenge er oss atter en gang en frelser født., «og julefest blir det i hver en gård, så langt som den hellige kristhet når» (fritt etter Rudolf Nilsens dikt «Fred på jord») De tre østerlandske kongene brakte med seg røkelse, gull og myrra for å hedre ham som fødtes i armod og døde i skam. Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter rådmennene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved kanskje å forære ei eske mokkabønner til jul. Ikke rare greiene, men smaker godt… I trange budsjetter med høye lønnskostnader må man jo vise måtehold. Det er tanken bak gaven som teller.

Mokkabønner

Hvis ingen går i fella, ved å stole på fagre valgløfter, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Heisan og hopsan ! God jul !

Stemmen til de stemmeløse, – Marcus Thrane 200 år

marcus thrane - ver 2.jpg

Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania 14.10.1817. Samme år som han ble født ble det avdekket at faren hadde underslått store summer hos Norges Bank. Faren unngikk fengsel, men denne hendelsen førte til et sosialt fall. Faren flyttet til Sverige, og moren måtte forsørge familien alene.

I 1840 tok Thrane artium og ble student, men avbrøt teologistudiene og utdannet seg i stedet til lærer. Han giftet seg med Maria Josephine Buch og flyttet med familien til Modum i 1847 hvor han etablerte privatskole.

I 1848 skjedde store ting ute i Europa. I februar gjorde pariserne opprør og avsatte kongen. De revolusjonære idéene spredte seg raskt, og liknende opprør fant sted i flere land. I Danmark ble kongen tvunget til å frasi seg enevoldsmakten samme året. Disse idéene nådde også ut til den unge nasjonen, Norge.

Thrane ble sterkt påvirket av hendelsene i Paris og ble spesielt inspirert av kampen for ytringsfrihet og allmenn stemmerett for menn. I april 1848 ble 250 arbeidere på Modum Blaafarveverk oppsagt, og Thrane måtte gi opp skolen sin. Opplevelsen av sosial nød og økonomiske vansker bidro til en radikalisering hos Thrane og han begynte å engasjere seg i en rekke spørsmål for de fattige i Norge. Møtet med den norske «arbeiderklassen», – som på denne tida for det meste besto av husmenn og jordarbeidere, – gjorde dypt inntrykk på den unge læreren.

Ytringsfriheten var nedfelt i Grunnloven, men stemmeretten var forbeholdt frie og uavhengige menn som eide jord og hadde en viss inntekt, dvs: embetsmenn og selveiende bønder. Arbeidsfolk, derimot, var ufrie og avhengig av arbeidsgiverne, det samme var husmennene i forhold til bøndene. Dermed var disse gruppene unntatt stemmerett.

Da verket på Modum la ned drifta flyttet han til Drammen og ble redaktør for avisa «Drammens Adresse». Thrane gikk i spissen for å organisere landsomfattende arbeiderforeninger. 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Han reiste rundt og agiterte for sosialismen og dannet foreninger over hele Østlandet, på Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet fikk Thrane-bevegelsen liten oppslutning og Nord-Norge lå utenfor bevegelsens virkeområde. På det meste hadde arbeiderforeningene over 30 000 medlemmer. Det var nesten like mange som stemte ved stortingsvalget i 1850 (36 770).

Våren 1850 skrev Thrane et bønnskrift/en petisjon til kong Oscar 1 med 10 reformønsker. Etter mønster av den engelske «chartismen» (I England ble det i årene 1838─39 samlet inn mer enn én million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, «The People’s Charter», folkets privilegiebrev.)

Hovedfienden var de som satt på Stortinget og vedtok lover som holdt arbeiderklassen nede. I følge historikeren Tore Pryser hadde Thrane større tiltro til en eneveldig kongemakt enn til Stortinget. Derfor ble petisjonen sendt til Kongen.

Kravene i petisjonen var:

  • Lavere tollsatser, spesielt korntoll
  • «Liggedagene» måtte gjeninnføres, slik at folk kunne handle direkte fra importskutene
  • Krav om utvidet handelsfrihet på bygdene
  • Tiltak mot brennevinsplagen
  • Forbedringer i allmueskolevesenet
  • Reformer i rettspleien (juryordningen)
  • Allmenn verneplikt (egentlig grunnlovsfestet allerede i 1814)
  • Allmenn stemmerett for menn

Kravene samlet 12 833 underskrifter og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone for ikke å provosere styresmaktene. Med unntak av stemmerettskravet var de ikke spesielt radikale. Likevel følte embetsstanden seg truet, og betraktet Thrane som farlig. Petisjonen ble overlevert stattholderen i mai 1850. I november samme år ble imidlertid kravene kontant avvist av kongen.

Dette skapte vondt blod og intern uenighet om bevegelsens videre linjevalg. Arendalitten Thomas Scheel Abildgaard utfordret Thrane og agiterte for at man burde søke samarbeid med den liberale opposisjonen mot den konservative regjeringen på Stortinget. Men etter kongens avslag fikk Thranebevegelsens program en mer sosialistisk profil, noe som særlig kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad og i foredrag Thrane holdt. Dette skremte en del medlemmer og en del bønder falt fra, fordi klassekamp-perspektivet ble mer understreket.

Historikeren Harald Berntsen mener at det var et program som var preget av særlig fransk førmarxistisk sosialisme og anarkisme, noe som passet godt til det førindustrielle nivået det norske samfunnet befant seg på. Pryser mener derimot at Thrane kan ha lest en svensk versjon av Karl Marx og Friedrich Engels’ «Det kommunistiske manifest» og at programmet bærer preg av det.

Thranebevegelsen drev et utstrakt opplysningsarbeid og opprettet også spare- og sykekasser. Blant de som frivillig deltok på de ikke-religiøse søndagsskolene var Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson

– Mens tilsvarende bevegelser i andre land på den tida hadde tilslutning fra arbeiderklassen i byene, ble de fleste medlemmene i thranittbevegelsen rekruttert fra bygdene. Det gjenspeilte det faktum at rundt 1850 var industrialiseringen i Norge knapt kommet i gang, skriver redaktør Braanen i Klassekampen 07.10.17

Pryser beskriver Thrane som kooperasjons- og agrarsosialist. Og det religiøs-moralske synet skilte han fra marxismen. For Thrane betydde sosialisme først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid. Det ville komme i stand når arbeiderne eide fabrikkene og verkstedene de arbeidet i, og bøndene den jordlappen de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles innkjøp av maskiner og salg av varer.

Denne enkle formen for forbruker­kooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771‑ 1858). Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.

Marcus Thrane var opptatt av å følge lovene og formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1849 hadde han advart mot å gjøre opptøyer:

«..Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! For, om vi ingen lærdom har, saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeider­foreninger for fremtiden..»

Bevegelsens store arbeidermøter ble kalt «Lilletinget». Det første tinget ble holdt i 1850. På tinget i 1851 gjorde thranittene et tvetydig vedtak som styresmaktene tolket som en oppfordring til revolusjon. Dét ble brukt som et påskudd for å stoppe bevegelsen og arrestere lederne.

Misnøyen med kongens avslag på arbeidernes krav og arrestasjonen av lederne Thrane og Abildgaard under «Lilletinget» førte til bråk og opptøyer flere steder i landet. I Levanger slapp massene fri en kjent agitator fra fengslet, det var også uro på sagbrukene i Sarpsborg og i Hønefoss. En revolusjonær stemning rådet i flere arbeiderforeninger. I Hønefoss svarte styresmaktene med å sette inn militære enheter mot ubevæpnede thranitter. Oppstanden ble slått ned. Ingen ble drept, men ca. 200 opprørere ble arrestert og idømt strenge straffer. Lederne ble straffet hardest. Thrane satt til sammen sju år i tukthus og botsfengsel. Høsten 1851 var Thranebevegelsen i realiteten slått ned.

Mens Thrane satt i fengsel, ble Arbeider-Foreningernes Blad redigert og utgitt av kona Maria Josephine. Dermed ble hun Norges første kvinnelige redaktør.

Da Thrane slapp ut av fengslet i 1858 så han at den gamle kampånden var borte og arbeiderne hadde forlatt foreningene. Han var en knekt mann. Etter at kona døde av tuberkulose emigrerte Thrane til USA. Der livnærte han seg blant annet som fotograf og som pressemann, frem til han døde i 30 april 1890. Det skulle gå over 30 år før tråden fra Thranebevegelsen ble tatt opp igjen, da Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal i 1887.

– Marcus Thrane var ingen forbryter. Han ble dømt for å kreve rettighetene som var nedfelt i grunnloven, sier historikeren og biografen Mona R.Ringvej.

Thranebevegelsen har dessverre ikke fått den plassen den fortjener i fortellingen om hvordan Norge ble et demokrati. Det minste vi kan gjøre er å hedre hans navn og hegne om de verdier han kjempet for. Det skulle ta mange tiår før Thrane fikk sin oppreisning. I 1949 fikk Gerhardsen-regjeringa hentet kisten med Thrane hjem fra USA. Thrane er gravlagt på Æreslunden i Vår Frelsers Gravlund i Oslo, ikke langt unna «åndsfellene» Ibsen og Bjørnson.

Bygge landet ?

Kunnskapsløftet skal fornyes. Undervisningen skal gi mer dybdelæring,  kompetansemålene skal reduseres og fagplanene skal fornyes.

IMG_3826

Udir har satt sammen kjerneelementgrupper som skal diskutere seg frem til hva som er kjernen i de ulike skolefagene,  – hva som er det viktigste elevene må lære for å kunne mestre og anvende faget. (Udir har opprettet en blogg: http://udirbeta.udir.no/ , hvor alle kan komme med innspill til fagfornyelsen)

Regjeringen har valgt å lytte til Ludvigsen-utvalget og vil styrke de praktiske og estetiske fagene. Bra! Næringslivet og fremtidens samfunn trenger en lang rekke kompetanser som dette fagområdet inneholder. Fra stadig flere aktører, både i skolen og i næringslivet, kommer det krav om slik styrking. Senest under konferansen «Skaperevne – betydningen av håndverk og design i fremtiden» 9. juni , uttalte NHO-sjef Kristin Skogen Lund at kunst- og håndverksfagene fortsatt er bærebjelken i industri-Norge.

De praktiske og estetiske fagene representerer mange innganger til elevenes læring og bidrar derfor i stor grad til tilpasset opplæring i en inkluderende skole og til elevenes skolemotivasjon.

De praktiske og estetiske fagene har stor betydning i utvikling av elevenes evne til kommunikasjon, samhandling, aktiv deltakelse og til skapende og utforskende virksomhet. Dessuten vil Norge mangle tusenvis av fagarbeidere i årene som kommer. En vesentlig inngang til å velge en praktisk yrkesvei går via faget Kunst og håndverk.

Det kan ikke forventes at elever velger praktiske og estetiske fag i videregående opplæring dersom de ikke får erfaring med fagene i grunnskolen. Dét får de ikke i tilstrekkelig grad i dag. For å bygge opp under elevenes håndverkskompetanse er arbeid i verksteder og spesialrom helt nødvendig. Det er i disse rommene man kan arbeide i full-formater, ta i bruk spesialverktøy og arbeide med varierte materialer.

Formålet med Kunst og håndverksfaget er tydelig på denne delen, men kompetansemålene  er for lite konkrete.

«..Praktisk skapende arbeid i verkstedene med å gi form til opplevelser og utvikle produkter står helt sentralt i faget. Dette arbeidet omfatter bruk av tradisjonelle og nyere materialer, redskaper og teknikker..» 

(Utdrag fra læreplanen: https://www.udir.no/kl06/KHV1-01/Hele/Formaal)

Etter en nærlesning av kompetansemålene  forplikter disse i svært liten grad skoleeier å utruste skolene med verksteder og spesialrom.

Etter 10.klasse er det definert 21 kompetansemål innen visuell kommunikasjon, design, kunst og arkitektur som elevene skal beherske. 14 av målene beskriver en form for praktisk arbeid, mens kun 2 kompetansemål krever noe annet enn  PC og tegneredskaper for å gjennomføres. Disse målene er :

  • lage funksjonelle bruksgjenstander og vurdere kvaliteten på eget håndverk
  • bygge og teste bærende konstruksjoner i ulike materialer

Sløydmaterialene tre og metall er ikke nevnt med et ord i kompetansemålene, heller ikke bruk av verktøy og teknikker knyttet til disse materialene. Digitale ferdigheter, derimot, er konkretisert i flere kompetansemål.

Det kan dermed synes som om læreplanen stiller større krav til mestring av digitale verktøy enn til mestring av verktøy i arbeid med fysiske materialer. Dette er en alvorlig svakhet ved læreplanen i et praktisk-estetisk fag og samsvarer dårlig med hverdagens og fremtidas behov. Signaler som har kommet fra fagmiljøer og politisk hold  er tydelig på at fagplanen må fornyes .

Det tar tid å utvikle seg til en dyktig håndverker. Derfor må grunnlaget legges og lærelysten fremmes på ungdomsskolen.

« …Praktisk handlingskompetanse er kompleks erfaringsbasert kunnskap, – kunnskap det tar tid å utvikle. For mange elever blir det et for stort sprang å fylle forventninger om å være hendt på yrkesfag når alt verktøy de har brukt så langt i livet er blyant, tastatur og saks …», skriver Eva Lutnæs i debattinnlegget Staten satser for smalt, i Bergens Tidende 24.01.15.

Gjennom fraværet av møtet med utstyrte verksteder og materialer, og slik kompetansemålene er formulert pr i dag, er det mange elever som ikke får anledning til å prøve ut om håndverksfag kan være et aktuellt yrkesvalg. Det er derfor på høy tid at læreplanen fornyes og kompetansemålene konkretiseres tydeligere.

Ny overordnet del i Kunnskapsløftet skal bidra til bedre sammenheng mellom de ulike delene av læreplanverket. Når den vedtas må ambisjonene for de praktiske og estetiske fagene styrkes. Det er derfor nødvendig med et utvidet kunnskaps- og læringssyn som legger større vekt på kognitive kompetanser. Det innebærer å inkludere og fremheve de praktiske  og kunstneriske ferdighetene.

De praktiske og estetiske fagene er under stort press i skolen. Dette har bl.a. sammenheng med at fagene ikke inngår i nasjonale eller internasjonale kompetansemålinger og får dermed ikke den oppmerksomheten som fag med slike kompetansemålinger får. Det er dessverre slik også i skolen at «når noe kastes lys på, havner noe annet i skyggen», og det betyr nedprioritering i trange skolebudsjetter.

Håndverks-dimensjonen i Kunst og håndverksfaget må få en mer fremtredende og forpliktende plass i opplæringen. Hvis ikke, vil håndverksfagene gå en sakte død i møte. Søkningen til yrkesfag i videregående opplæring er skremmende lav som den er. Vi har ikke råd til å miste talenter som har potensiale til å bli dyktige håndverkere. Vi kan heller ikke basere oss på at det kun er arbeidsinnvandrere fra Baltikum som skal bygge landet for fremtida. Det er uverdig og historieløst.

De 5 grunnleggende ferdighetene ligger fast og vil videreføres ved denne fagrevisjonen. Dette må skje på måter som ivaretar fagenes egenart. Jeg hadde gjerne sett at visuell-praktisk-estetiske ferdigheter ble integrert som en 6. grunnleggende ferdighet, eller som fagovergripende kompetanse, i læreplanen. Da hadde vi inkludert «hele mennesket».

«Blandt alle Lande»

Ukjent kunstner - Torvslaget 1829 (4)

17.mai forløp nokså upåaktet hen de første åra av unionen med svenskene. Men etter hvert fikk dagen økende tilslutning som nasjonalt symbol. I 1828 forbød kongen enhver form for feiring av 17. mai-grunnloven. Året etter, i 1829, ble kavaleriet satt inn mot feststemte mennesker som hadde samlet seg på Stortorvet i Christiania for å feire dagen.

Kampen for å få 17. mai som nasjonaldag blusset opp for alvor og Henrik Wergeland stod i første rekke. Etter stort press ga kongen etter, og i 1836 ble 17. mai innstiftet som Norges nasjonaldag. Wergeland jobbet aktivt hele sitt liv for å spre kunnskap om Grunnloven og de rettigheter og muligheter den innebar for folket.

Den danske presten, salmedikteren og folkeopplyseren Nikolai Fredrik Severin Grundtvigs tanker fikk stor betydning for nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Et av hans store prosjekter var å reformere skolevesenet. For å gjenskape den norrøne folkeånden, grunnlagt på egen nasjonalitet, måtte skolen endres, mente Grundtvig. Han ville innføre en «naturlig og fri skole», folkehøgskolen, som et motstykke til den akademiske latin-puggeskolen. Elevene skulle lære både av, om og for livet. De skulle både bli dyktigere i sitt daglige arbeid og deltakere i det demokratiske fellesskapet, som var i ferd med å vokse frem. I Danmark ble den første folkehøgskolen etablert i 1844 og hang sammen med kampen for en fri forfatning. Grundtvigs tanker fikk stort gjennomslag også i Norge. Den første folkehøgskolen her til lands ble åpnet i 1864 på Sagatun ved Hamar.

1840-tallet var nasjonalromantikken og bondesvermeriets tiår, mens det i Europa skjedde dramatiske ting. I februar 1848 gjorde pariserne opprør og avsatte kongen. Etter kort tid oppstod splittelse mellom de borgerlige radikalerne og sosialistene. For arbeiderne og håndverkerne var ikke det viktigste spørsmålet blitt løst ved reformer: muligheten for arbeid og inntekt. I juni grep de til våpen for å fremme sine interesser. Men reaksjonen slo grusomt tilbake og knuste revolusjonen.

De revolusjonære idéene spredte seg raskt, og liknende opprør fant sted i flere land. I Danmark ble kongen tvunget til å frasi seg enevoldsmakten samme året, slik at landet kunne styres av en folkevalgt forsamling. Til forskjell fra i Frankrike skjedde dette uten blodsutgytelser. Disse idéene nådde også ut til den unge nasjonen, Norge. Den radikale læreren og overklassesønnen Marcus Thrane ble sterkt påvirket av hendelsene i Paris. Han gikk i spissen for å kreve store samfunnsendringer som ville bedre de fattiges kår og dannet arbeiderforeninger landet rundt. Bevegelsen fikk et voldsomt oppsving fra 1850. Hovedfienden var de som satt på Stortinget og vedtok lover som holdt arbeiderklassen nede. Thrane hadde ingen tiltro til Stortinget før alle hadde fått stemmerett. Thranebevegelsens framvekst voldte stor bekymring hos overklassen. De fattige kunne komme til å gjøre opprør og true hele samfunnsordenen.

Med Wergelands død i 1845 ble minnene fra 1814 vekket til live. Hans tanker om det moderne samfunn, dets organisering og idé fikk fornyet kraft hos unge lærere. Deriblant Ole Vig, en begavet husmannssønn fra Stjørdal. Vig var «seminarist» ved Klæbu seminarium utenfor Trondheim 1841-43.  Hans første lærerpost var som huslærer hos sognepresten i Åfjord. Der fikk han tilgang til et rikholdig bibliotek og opplevde en «intellektuell oppvåkning», han forlot sin haugianske barnelærdom og ble en svoren grundtvigianer.

Thranes virksomhet bekymret også Vig. Han mente at Thranes opprørske idéer og tanker var samfunnsnedbrytende. Vig mante til respekt for det folkevalgte parlamentet, som få andre land hadde innført. Vig var reformist og gjorde seg til talsmann for «opplysning fremfor opprør».

Ti-årsfesten for opprettelsen av lærerseminaret i Klæbu i 1849 ble starten på det første organiserte foreningsarbeidet blant lærere. Arbeidsgiveransvaret lå hos herredsstyrene, men ansvaret for skolen måtte «løftes opp» på et nasjonalt nivå. Lærernes elendige lønns- og arbeidsforhold holdt dyktige mennesker borte fra læreryrket, ikke ulikt dagens situasjon … De kommende årene ble det dannet lærerforeninger rundt om i hele landet.

Lærersakens menn var få og motstanden var stor. Skolelærerforeningen i Romsdal prosti leverte en rekke innspill til «Lov om Allmueskolevæsenet på Landet». Foreningen kritiserte mangel på faste grenser for skoleårets lengde. To måneders årlig skolegang var ikke nok, mente lærerne. Slik skolen var lagt opp ble barna offer for alle andre forhold, som måtte går foran. Reaksjonene på lærernes innspill lot ikke vente på seg. Prost Christian Bernstorff Bødtker, som hadde utarbeidet utkastet til ny lov, mente at lærerne måtte forstå at det var visse andre ting i livet enn skolegang de måtte ta hensyn til. Under vår- og høstonna på gårdene kunne ingen skole avholdes, for da måtte alle ta del i arbeidet, store som små. Og under klippfisk-sesongen på Nordvestlandet, var det behov for mange små hender i arbeid. Da måtte også skolegangen vike plassen. Skoleplikta irriterte og læreren ble sett på som en plageånd som representerte en inntektssvikt.

Prost Bødtker mente også at lærerne måtte være glade for å komme seg ut av skolestua, og å få tid til å dyrke jorda til eget livsopphold (!). Han fant ingen grunn til å «fengsle» lærerne inne i skolestua gjennom å utvide skoleåret. Et omstridt tema den dag i dag, men med omvendt fortegn og argumentasjon.

I 1851 ble det nedsatt en komité som skulle vurdere husmannsvesenets stilling og rolle. Det var viktig å få til forbedringer som fikk husmennene og arbeiderne vekk fra radikalismen. Den la også vekt på økt opplysning, dette ville forhindre at de lavere klasser ble villedet av uansvarlige agitatorer. Samme år ble Selskapet for Folkeopplysningens fremme stiftet. Gjennom bladet «Folkevennen» skulle de lavere lag av folket opplyses og gjøres til «gagns mennesker». Ole Vig ble innsatt som redaktør.          « …Han blir profilen fra underklassen som skal etablere kontakten med sine standsbrødre og vise dem veien ut av fattigdommen, fortelle dem at den går gjennom hardt arbeid og innsats, snarere enn rop om rettferdighet, …», skriver forfatteren Arild Bye, i biografien Folkevennen Ole Vig, s 120.

Et nasjonalt språk og et utbygd skolevesen var viktige virkemidler i nasjonsbyggingen. I 1860 forelå en ny skolelov. Hovedmannen bak, Hartvig Nissen, mente at skoleverket var et av de mektigste instrumenter for sikkerhet, ro og økonomisk velvære. Skolen skulle forhindre fordervelige rystelser av samfunnsordenen. Lærerne hadde derfor en viktig og betrodd oppgave, som dog ikke ble verdsatt godt nok.

I løpet av et kort liv satte Vig spor etter seg. Han ble bare 33 år. Han gikk i spissen for organisering av lærerne, talte og skrev om lærersaken, og kjempet utrettelig for en felles folkeskole for by- og landsungdom. Vig var også dikter, skribent og forfatter og skrev bl.a teksten til fedrelandssangen «Blandt alle Lande».

Det kan kanskje innvendes at Vig, tross gode hensikter, ble et nyttig redskap for overklassen i sin tid som redaktør for det paternalistiske prosjektet «Folkevennen». Men dét sverter ikke hans ettermæle. Utdanningsforbundet i Oslo legger ned krans på Ole Vigs grav på Vår Frelsers gravlund hver 17.mai, for å hedre hans pedagogiske pionerånd og innsats.

Lærerne har gått i spissen for barnetogene på 17.mai siden det første toget ble avholdt i Oslo i 1870. Når vi til onsdag nok en gang feirer dagen bør vi også holde det internasjonale perspektivet høyt. Det er nok av stemmer der ute som har forskrudde meninger om nasjonale verdier anno 2017. Disse skal vi overdøve.

Lønnstakere i alle land, foren dere !

håndtrykk 21.juli 2015 kunngjorde statsminister Erna Solberg stolt at endringene i Arbeidsmiljøloven som ville «gjøre det lettere å komme inn i arbeidslivet», endelig trådte i kraft.

Den alvorligste lovendringene som ble innført var utvilsomt den som ga arbeidsgiver generell adgang til midlertidig ansettelse. Bestemmelsen innebærer at arbeidsgiver kan ansette midlertidig for en periode på inntil tolv måneder. Grensen for når man er å anse som fast ansatt etter midlertidige ansettelser er også endret. Det gis muligheter for avtale om lengre daglig og ukentlig arbeidstid, utvidede grenser for overtid og arbeid på flere søndager på rad etter avtale.

Regjeringen skryter av at den «ruster Norge for fremtiden», men fremtidsutsiktene for arbeidstakere er heller dystre. Arbeidstakeres rettigheter og stillingsvern svekkes og arbeidsledigheten stiger.

Mer enn noen gang er det derfor viktig å være fagorganisert. Siden 1980 er andelen fagorganiserte i OECD-landene halvert. I et kriserammet Europa er ansattes rettigheter satt under et kraftig press. Lønnsnedslag og masseoppsigelser er framstilt som nødvendige krisetiltak for å berge økonomien. Konkurranseutsetting, angrep på forhandlingsretten og kollektive lønns- og arbeidstidsavtaler, samt svekket stillingsvern. Slike angrep har fagforeningene ikke klart å slå tilbake, og de har dessverre tapt på flere skanser.

En fagforenings styrke hviler på medlemmenes lojalitet, engasjement og kampvilje, men bevisstheten omkring dette er blitt vesentlig redusert. Selv om fagforeningene er blitt presset på defensiven, er det naivt å tro at man står sterkere alene. Det kan bli mer kostbart å stå utenfor. Det er kun samhold som gir styrke. Også i Norge er andelen fagorganiserte nedadgående. Lav organisasjonsgrad svekker fagbevegelsen og trepartssamarbeidet. Dette er urovekkende og er en trussel mot velferdssamfunnet. I byggebransjen har  organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år. I denne perioden har lønnsforskjellene mellom arbeidere økt, og en større del av verdiskapingen har havnet i lomma på bedriftseierne. En utfordring her hjemme er at svekkelsen av fagbevegelsen har kommet lengst i de gruppene som kan hevdes å trenge det mest. Rundt åtte av ti offentlige ansatte er organiserte, mot bare fire av ti i privat sektor.

På tross av mye godt arbeid i forbundene, har det vist seg vanskelig å organisere særlig arbeidsinnvandrere. Noe av årsaken til dette ligger i den økende oppsplittingen av norsk arbeidsliv i både A-, B- og C-lag. En innleid arbeider som må basere seg på gjentatte midlertidige ansettelser, eller som er «fast ansatt uten garantilønn» (også kalt 0-prosentkontrakter), har en svært begrenset mulighet til å hevde sin rett.

Kreative selskapsstrukturer blir benyttet til å frata de ansatte makt og innflytelse. (Vi har Norwegian-streiken i 2015 ennå friskt i minne) Regjeringa framholder, på tross av de vedtatte endringene i arbeidsmiljøloven, at fast ansettelse fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men den nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er. Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser. I et stadig mer brutalisert samfunn er det derfor ingen gode grunner for ikke å fagorganisere seg. Alt annet tjener kapitalkreftene.

Endringene i Arbeidsmiljøloven fra 2015 som gir rom for midlertidige tilsettinger må reverseres. Derfor må vi sørge for et nytt flertall på Tinget til høsten.